Foto: Heiko Junge / NTB Scanpix
Foto: Heiko Junge / NTB ScanpixVis mer

Mediekritikk:

Misvisende og mangelfullt om tvungent psykisk helsevern

NTB og andre medier rapporterte om Høyesteretts frifinnelse av en utilregnelig gjengangerkriminell, men gjorde det på en så overfladisk måte at det var bortimot umulig å skjønne premissene for avgjørelsen.

Meninger

De siste årene har det vært adskillig oppmerksomhet omkring kriminelle gjengangere som ikke kunne dømmes til fengsel fordi de er psykotiske og dermed utilregnelige, men heller ikke kunne dømmes til tvungent psykisk helsevern (TPH) til tross for gjentatte forbrytelser, fordi de ikke utgjorde den tilstrekkelige fare for «andres liv, helse eller frihet» som loven krevde i slike tilfeller.

Spaltist

Doremus Schafer

er en mediekritisk spaltist og blogger. Han skriver under pseudonym for Dagbladet og Manifest Tidsskrift med støtte fra Fritt Ord, og blogger på doremusnor.wordpress.com.

Siste publiserte innlegg

Som jeg tidligere har vært inne på, har mye av mediedekningen omkring dette temaet vært mangelfull fordi den ikke har forklart skillet mellom dom til TPH (som ilegges av domstolene dersom en utilregnelig person har begått tilstrekkelig alvorlige straffbare handlinger) og tvangsinnleggelse etter psykisk helsevernloven (som vedtas av sykehuslege, og der terskelen er vesentlig lavere – inklusive å kunne brukes mot folk som verken er farlige eller kriminelle).

Dette medfører at når man omtaler konkrete enkeltpersoner som har ‘sluppet unna’ straff/innleggelse fordi de er utilregnelige, gis det sjelden noen forklaringhvorfor de ikke har blitt administrativt tvangsinnlagt isteden.

Men i fjor ble det uansett innført en lovendring som senket terskelen for dom til TPH, ved at denne reaksjonen også (gitt bestemte kriterier) kunne anvendes mot utilregnelige som «har begått gjentatte lovbrudd av samfunnsskadelig eller særlig plagsom art».

En av de første som ble dømt etter denne nye bestemmelsen, var en paranoid schizofren mann fra Alta som hadde begått systematisk vinningskriminalitet over flere år (og tildels hadde aktivt spekulert i at han ikke kunne dømmes), men som nå ble dømt til tvungent psykisk helsevern både i tingretten og lagmannsretten.

Han anket deretter til Høyesterett, som forrige uke konkluderte (med 4 mot 1 stemme) med å gi medhold i anken og frifinne mannen. Dette har også etterhvert blitt dekket av visse medier, men beskrivelsen av hvorfor han ble frifunnet har tildels vært svært mangelfull.

Ikke minst gjelder dette NTBs melding (som riktignok – og kanskje heldigvis – ikke ble gjengitt i én eneste avis), der man bare skriver at

«På bakgrunn av de gjentatte lovbruddene, som blant annet omfatter innbrudd i private hjem, i en barnehage og tyveri fra personer, ble mannen i 20-årene dømt til overføring til tvunget psykisk helsevern i både Alta tingrett og Hålogaland lagmannsrett.

Saken ble anket til Høyesterett, hvor flertallet under «en viss tvil» konkluderte med at terskelen for tvungent psykisk helsevern ikke var nådd.»

Det er bortimot umulig for en leser som ikke kjenner detaljene å lese dette på annen måte enn at mannens handlinger (eventuelt i kombinasjon med hans tilstand) ikke kvalifiserte til å idømme TPH.

Realiteten er imidlertid at Høyesterett uttrykkelig slår fast at de nevnte innbruddene kvalifiserer til «gjentatte lovbrudd av særlig plagsom art», slik den nye loven krever. De finner også at lovens krav om «særlig nærliggende gjentakelsesfare», i utgangspunktet var oppfylt.

Når man likevel frifant ham, var det på grunnlag av at det nå forelå en helt ny og annerledes situasjon (der mannen hadde gjennomgått behandling, fortsatt sto på medisiner, hadde nå fått innvilget uføretrygd som ga ham en bedret økonomi, og skulle over i et stabilt botilbud), og at alt dette gjorde at det på nåværende tidspunkt (i motsetning til når saken ble behandlet i tingretten/lagmannsretten) ikke var tilstrekkelig bevist at det var nødvendig med TPH for å forhindre nye kriminelle handlinger.

Selv etter den nye loven, er det et underliggende premiss at personer som denne mannen var utilregnelige og ikke kan holdes ansvarlige for sine forbrytelser – og at dersom de skal dømmes til TPH, så må dette begrunnes ut fra samfunnsvernet (at dette må gjøres for å hindre at samfunnet utsettes for nye kriminelle handlinger).

Som høyesterettssdommen påpeker, er dette kravet ekstra strengt for de utilregnelige som kun har begått mindre alvorlige lovbrudd – da må TPH være «nødvendig for å verne samfunnet», gjentakelsesfaren må være «særlig nærliggende», og «andre tiltak må ha vist seg åpenbart uhensiktsmessige».

Når det nå forelå konkrete planer for videre behandling og oppfølging, av en vesensforskjellig karakter fra de tiltakene som hadde vært forsøkt tidligere, konkluderte retten med at man ikke hadde grunnlag for å anse disse frivillige tiltakene som «åpenbart uhensiktmessige» for å verne samfunnet, og at han dermed måtte frifinnes.

Dommen understreker også at dersom mannen likevel skulle falle tilbake til kriminalitet, så «vil det utvilsomt være aktuelt å reise ny sak om overføring til tvungent psykisk helsevern. Han vil ikke lenger være i en situasjon der han, slik han selv har uttrykt det, vil ha «frikort» til å kunne utføre lovbrudd uten konsekvenser.»

Dette nevnes såvidt av NTB («I dommen fra Høyesterett kommer det fram at dersom han begår flere kriminelle handlinger, kan det opprettes ny sak») – men fordi de ikke har forklart grunnlaget for frifinnelsen, fremstår det som bare en svevende påstand om at man kan begynne forfra igjen ved eventuelle nye lovbrudd.

Realiteten er altså at hele betingelsen for frifinnelsen er at han nå skal over i en radikalt ny situasjon der det ligger an til at han kan holde seg lovlydig. Hvis han likevel fortsetter å begå lovbrudd, vil det i utgangspunktet sparke beina under hele dette premisset, og gjøre at det ikke er noen slike barrierer for å dømme ham ved neste korsvei (der den tidligere historikken også vil kunne tas med i betrakning når man vurderer gjentakelsesfaren).

Sykehuset skriver forøvrig også i sin ferske uttalelse at «Han mottar antipsykotisk medikasjon i form av depotinjeksjoner som han tar frivillig. Han fremtrer ikke psykotisk når han bruker antipsykotisk medikasjon, selv ikke ved bruk av rusmidler.»

Det er derfor uklart om han engang vil bli regnet som psykotisk ved eventuelle fremtidige lovbrudd, eller om han tvert imot vil bli vurdert som tilregnelig og dermed kunne dømmes på normal måte. (Dette vil i tilfelle også gjelde dersom han skulle bli psykotisk fordi han har brukt rusmidler, ettersom dette anses som en selvpåført psykose som man kan holdes strafferettslig ansvarlig for.)

Man kan selvsagt være uenig i denne dommen på ulike grunnlag – den ene dissenterende dommeren i HR mente f.eks. at man gikk for langt i å forskuttere effekten av et nytt og uprøvd behandlingsopplegg, og at en slik praksis ville kunne gi uheldige incentiver til påtalemyndigheten om å holde tilbake slike behandlingsopplegg inntil de har fått på plass en rettskraftig dom.

Men det blir uhyre mangelfullt og misvisende når NTB ikke forklarer noen av premissene for dommen, men bare presenterer resultatet og lar det være opp til leserne å gjette hva som var utslagsgivende for utfallet.

Ifinnmark.no har, om mulig, en enda verre dekning av saken, der de ikke bare gjentar den banale selvfølgeligheten om at «Høyesterett fant at mannen ikke overskrider terskelen som ligger til grunn for tvungent psykisk helsevern», men heller ikke engang nevner noenting om muligheten for ny sak dersom han fortsetter å begå lovbrudd.

Isteden bruker de plass på å sitere aktor på at «Det som er positivt med dommen for påtalemyndigheten, er at den klargjør alle de viktige elementene for å reise fremtidige saker mot personer som begår gjentatte kriminelle handlinger» – et utsagn som har forsvinnende lite informasjonsverdi for leserne, når man ikke forteller det skapte grann om hva disse «viktige elementene» er.

Altaposten (som man skulle trodd at var særlig opptatt av å gi en ordentlig dekning av en lokal sak) har i det minste fått med at «I dommen NRK refererer til heter det: «Han vil ikke lenger være i en situasjon der han, slik han selv har uttrykt det, vil ha «frikort» til å kunne utføre lovbrudd uten konsekvenser.»» – men de forklarer ingenting om hvorfor det er slik. Og også denne artikkelen preges av at man bare har plukket sitater hist og pist fra NRKs artikkel, uten å sette dem inn i noen reelt opplysende kontekst.

Det er også symptomatisk at Altaposten gjennomgående viser til at «Ifølge NRK ___» og «NRK refererer ___» – selv om domstol.no allerede dagen i forveien hadde lagt ut hele dommen offentlig tilgjengelig, ledsaget av et relativt dekkende sammendrag.

NRK Finnmarks artikkel (som danner utgangspunkt for stort sett all annen dekning) er adskillig mer opplysende enn mange andre versjoner, og nevner i det minste at «en uttalelse fra sykehuset, som viser en bedret tilstand for tiltalte [] ble avgjørende for frifinnelse i Høyesterett», og at han nå vil motta et frivillig behandlingsopplegg som han selv ønsker.

Men heller ikke de klarer eksplisitt å forklare at handlingene hans isolert sett kvalifiserte til dom til TPH, og at den eneste grunnen til at han ble frifunnet var at man nå hadde introdusert nye tiltak som gjorde at det ikke var tilstrekkelig bevist at TPH var nødvendig for å hindre gjentakelse (slik loven krever).

Når det er en ny proposisjon om utilregnelige forbrytere på vei gjennom Stortinget (der departementet både ønsker å heve terskelen for utilregnelighet slik att flere kan dømmes til fengsel, og også ytterligere utvide adgangen til å idømme TPH overfor utilregnelige), burde det være ekstra vesentlig at mediene faktisk refererer slike saker på en tilstrekkelig opplysende måte, og ikke skaper et falskt inntrykk av at domstolene har mindre adgang til å reagere mot slike personer enn de faktisk har etter dagens lovverk.

Artikkelen er også publisert på forfatterens blogg.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook