Jeg leser i Dagbladet den 29. desember følgende: «Vibeke Ottesen, kriminolog og forsker, har gått gjennom barnedrapssaker i Norge fra 1990 til 2009. Hennes forskning viser at steforeldre er overrepresentert som gjerningspersoner i saker hvor barn blir drept eller mishandlet.»

Men dette stemmer overhodet ikke med hennes egne data som kommer fram i doktoravhandlingen hennes fra 2016. Hun undersøkte bakgrunnen for 39 barnedrap i perioden, og bare i fire av tilfellene var drapspersonen en steforelder.

I de aller fleste tilfellene dreide det seg om alvorlige psykiatriske problemer hos overgriperen (psykose, suicidalitet). Hun frontet for øvrig avhandlingen i pressen under overskriften: «Det ligger i menneskets natur å begå barnedrap», en noe vidløftig konklusjon på et studium av 39 tilfeller over en 20-årsperiode i det lille landet Norge?

Ottesen siteres videre i Dagbladet: «Med voksenpersoner som ikke har genetisk tilknytning til barnet, øker sannsynligheten for vold». Hun poengterer sterkt sitt evolusjonspsykologiske perspektiv. I dette perspektivet tolkes vår atferd i lys av et eneste paradigme: Å få overført mest mulig av sine egne gener til neste generasjon. I sammendraget for avhandlingen skriver hun: «Also in accordance with EP [Evolutionary Psychology] predictions, there were no step-parents among perpetrators suffering psychopathology».