Misvisende om «Detektor»

Marianne Bjørneboe, litteraturviter og dramaturg, mener at filmkritikerne ikke behandler filmen som et kunstnerisk uttrykksmiddel.

Det foregår en debatt om avisenes litteraturanmeldelser, og anmeldernes rolle diskuteres jevnlig når det gjelder teater, musikk og billedkunst. Men filmanmeldelser diskuteres ikke offentlig, avisenes filmstoff er knyttet til underholdningssfæren. Film er et massemedium med stor kommersiell appell, men det gjør det ikke mindre viktig å behandle film seriøst, det er også det viktigste kunstneriske uttrykksmiddelet i vår tid.

En film må vurderes utifra mer enn anmelderens «opplevelse der og da», den er en ytring som forholder seg til en større kontekst. Anmelderne bør beherske et analyseredskap og begrepsapparat som er adekvat, en faglig kritikk må baseres på en viss mengde «objektive kriterier». Liv Jørgensens anmeldelse av «Detektor» (25.8.) er et eksempel på det jeg mener er en altfor lettvint vurdering.

Dagbladet er en tabloidavis, førstesiden brukes til å selge og et «hot» skuespillernavn er anvendelig: «Mads Ousdal, norsk films største talent.» Det svekker leserens tillit når anmelderens personlige preferanser kommer i fokus (uten ironi).

At Ousdal har et filmstjernepotensial er flott, men det virker som om dette overveldet Jørgensen slik at hun ikke evnet å vurdere filmens andre bestanddeler. Hun mener at «Filmens største fortrinn er dens skuespillere [...]».

Det er helt på sin plass å rose skuespillerne, men filmen er det Pål Jackman som har regissert. Det er hans arbeid som instruktør og tolker av Erlend Loes manus som ligger til grunn for det vi ser på lerretet. En regissørs «grep» på historien og karakterene er selve fundamentet for alle de valg som er gjort. En filmproduksjon innbefatter mange; alle fagfunksjoner er like viktige, men det er regissøren som er ansvarlig for å virkeliggjøre historien. Foto kan være bra, skuespillerne geniale, det hjelper ikke hvis regissøren ikke klarer å håndtere materialet. En films «materiale» består av en historie, bihistorier, bilder, lyd, farger, bevegelser, rytme og levende mennesker.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Jackman har, med sin fotograf, skapt et univers som langt fra er så entydig som det Jørgensen beskriver. Det handler om å skille og vurdere de elementene som en film består av, for så å tolke helheten.

Det står: «Jackman byr egentlig på to historier: kriminalsaken [...] og beretningen om Daniels øvrige liv.» Biintrigen utvider universet og den er med på å tillegge det en mangetydighet. En historie er aldri bare én historie. Hvis man går litt under og bakenfor, slik det så opplagt hentydes til her gjennom detektorvirksomheten, vil man fornemme mer enn det overflaten viser til. Når det gjelder hovedpersonen Daniels liv, blir dets elementer ramset opp, mens det her ligger mye materiale en anmelder burde grepet fatt i. Daniels arbeid, f.eks. Hvordan skal vi egentlig forholde oss til ham som psykolog? Det er et dilemma for meg.

Jørgensen beskriver filmen som «en morsom film [...] formen og ordgleden tar likevel til tider kontroll over innholdet [...] noen sekvenser bli rene talkshowet, med Harald Eia i kjent stil.» Påstander skal underbygges, en anmelder må spørre og lytte, for så å vurdere. «Detektor» er en komedie med et dypt alvorlig og allmennmenneskelig innhold. Dette formidles gjennom et bevisst (men ikke påtrengende) formspråk, jeg opplever det som om fortellingen og dens karakterer går i ett og tilsammen er selve filmen. Eia skravler slik bare han kan det, men hans rolle har en sentral funksjon, og den vokser til å bli en fullverdig karakter - skildret med en ydmykhet som preger hele persongalleriet. På tross av de sårbare ting som beskrives, har filmen en lekenhet, en «letthet» over seg som er unik. Intrigen og dens mange lag er behandlet uten entydige påstander, hver scene er gjennomført bevisst, men ikke «safe».

Filmen er heldigvis ikke «perfekt», og selv om den muligens kan virke «enkel» er den langt ifra så «koselig» som Jørgensen skriver: «Legg til velkjente ingredienser som farssavn, løsrivelse og kjærlighetsforviklinger uten de helt overraskende løsningene, og du har rundt halvannen times kinokos.»

Marianne Bjørneboe, litteraturviter og dramaturg

Komedie med dypt alvorlig innhold: Vel er det på sin plass å rose skuespillerne, slik Dagbladet gjør, men bak dem alle står regissøren. Scenebilde fra «Detektor» med Mads Ousdal og Hildegunn Riise.