Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Meninger

Mer
Min side Logg ut

DEBATT

Hongkong

Misvisende om Hongkong

Professor svarer på kritikk etter Dagbladet-intervju.

OPPTØYER: Aktivister flykter fra tåregass under en demonstrasjon mot den foreslåtte sikkerhetsloven i Hongkong i helga. Foto: Tyrone Siu / Reuters / NTB Scanpix
OPPTØYER: Aktivister flykter fra tåregass under en demonstrasjon mot den foreslåtte sikkerhetsloven i Hongkong i helga. Foto: Tyrone Siu / Reuters / NTB Scanpix Vis mer
Meninger

EKSTERNT BIDRAG: Dette er en debattartikkel. Analyse og standpunkt er skribentens egen.

Det er med en blanding av forundring og forferdelse jeg leser Arne Melsoms debattinnlegg om intervjuet med meg i Dagbladet. Framfor alt virker det som om Melsom har misforstått, om ikke med hensikt forvrengt, flere ting jeg sa, og tolker mine uttalelser som normative påstander om hva som burde være, i stedet for hva de er - en analyse av hva som faktisk skjer.

Fredag ble jeg av Dagbladet bedt om å forklare hvorfor myndighetene i Beijing har foreslått å innføre en lov som overkjører Hongkongs «basislov». Jeg svarte så godt jeg kunne - gitt den begrensede informasjonen vi hadde da, og fremdeles har - om hva Beijings umiddelbare intensjoner er. Framfor alt ble jeg spurt om å svare som en politisk analytiker, ikke som en aktivist for en politisk sak.

Melsom trekker fram dette sitatet: «Hongkong [er] en opprørsk by som er i ferd med å drive bort. Kina vil ikke godta en slik splittelse.»

Dette er et misvisende sitat tatt ut av kontekst. Det opprinnelige sitatet var (min utheving): «Fra Beijings synspunkt er Hongkong en opprørsk by som er i ferd med å drive bort. Kina vil ikke godta en slik splittelse.»

Med det misvisende sitatet som innledning refererer Melsom til «basisloven» - som har lagt premissene for Hongkongs status siden den tidligere britiske kolonien ble overlevert til Kina i 1997 - for å antyde at jeg mener Hongkong på en eller annen måte har gjort seg skyldig i brudd på «basisloven».

Jeg forklarte selvfølgelig Beijings syn på hva som foregår i Hongkong, jeg la ikke fram mitt eget syn. Dessuten: Jeg ser ikke noe bevis som skulle tyde på at Beijing tror Hongkongs myndigheter, under sin håndplukkede regjeringssjef Carrie Lam, på noe vis forbryter seg mot «basisloven» - tvert imot framstår en slik tanke som absurd. I stedet uttalte jeg i intervjuet at Beijing ser på protestbevegelsen i Hongkong som et opprør.

Kina har ikke anklaget Lam-administrasjonen for brudd på «basisloven», men tviler tilsynelatende på hennes evne til å kontrollere demonstrasjonene, og det er muligens en viktig motivasjon for lovgivningen Beijing virker klar til å innføre.

SVARER: NTNU-professor Paul Midford. Foto: Privat
SVARER: NTNU-professor Paul Midford. Foto: Privat Vis mer

«Hongkong er [et] 'gissel' i forholdet mellom Kina og Vesten, særlig USA.»

Melsom kaller dette «et ekko av dagens propaganda fra Beijing om fremmede makters 'svarte hånd' i Hongkong». Dette er åpenbart en upresis, endog opprørende, karakteristikk av min uttalelse. Jeg har aldri sagt noe om fremmede makters aktivitet i Hongkong.

I påfølgende setning sier han at Kina er forpliktet til å respektere «basisloven». Dette er en stråmann, ettersom jeg aldri har uttalt at Kina ikke er forpliktet til å overholde «basisloven».

Det jeg sier i intervjuet, er at så lenge Kina har et profitabelt og godt forhold til vestlige land, har de et svært sterkt insentiv til å opprettholde «basisloven» og Hongkongs autonomi, for ikke å sette disse relasjonene i fare. Dette forholdet er imidlertid nå i ferd med å bryte sammen, først og fremst med tanke på USA, hvor president Trump har gått inn i en handelskrig med Kina og systematisk forsøker å nekte store kinesiske selskap som Huawei adgang til amerikansk teknologi, det amerikanske markedet og amerikansk kapital.

Beijing kan nå se for seg hva mange i vestlige medier kaller en «frakobling» av Kinas økonomi fra Vesten, noe som i stor grad isolerer Kina fra USA og i det minste noen av USAs allierte. Dersom forholdet til USA og andre vestlige land er dårlig i utgangspunktet, har ikke Kina lenger noe betydelig å tape overfor Vesten dersom de fjerner Hongkongs autonomi. Det er i denne betydningen at Hongkong, sett fra Beijing, i praksis har spilt rollen som gissel for gode relasjoner til Vesten.

KAOS: Fra de store demonstrasjonene i november. Reporter: Christian Wehus. Video: AP Vis mer

«Massedemonstrasjonene [...] dreier seg ikke så mye om demokrati; de er en nasjonalistisk bevegelse, som delvis ønsker uavhengighet.»

Som svar på dette sitatet skriver Melsom: «Massedemonstrasjonene er ikke nasjonalistiske, de er en fortvilet kamp for å beskytte 'ett land, to systemer'.» Dette er merkelig, fordi poenget mitt her var at Hongkong-demonstrasjonene så visst handler om å beskytte Hongkongs automi på den ene eller andre måten, og at dersom Beijing stanser sin integrasjonspolitikk og lar Hongkong være som det er, vil demonstrasjonene dø ut av seg selv.

For øvrig: Jeg har ikke felt noen moralsk dom over utøvelsen av nasjonalisme eller en nasjonalistisk bevegelse i Hongkong. Merkelig nok kaller Melsom videre demonstrantene for en prodemokratibevegelse. Like fullt er «ett land, to systemer» ikke på noen måte en oppskrift for demokrati. Det er et system med betydelige elementer av liberalisme, men omfatter ikke direkte valg på regjeringssjefen eller fullstendig demokratiske valg på den lovgivende forsamlingen.

Som den velkjente statsviteren Fareed Zakaria har merket seg, har Hongkong - først under Storbritannia og etter 1997 under Kina - vært et liberalt enevelde, med betydelige friheter som en relativt fri presse, men innenfor et system som i praksis ikke tillater borgerne å velge sine ledere.

Protestbevegelsen i Hongkong fremmer faktisk uavhengighet på ulike måter, herunder å synge sin egen nasjonalsang og holde opp plakater under fotballkamper med påskriften «Hongkong er ikke Kina». Hva demonstrantene ikke har gjort, er å forsøke å fremme demokrati i Fastlands-Kina med aktivister der, ei heller med fastlandskinesere bosatt i Hongkong.

Heller enn å vise demokratisk solidaritet med fastlandskinesere har protestbevegelsen i Hongkong, iallfall i noen bydeler, utvist tiltakende fiendtlighet overfor alle som synes å komme fra fastlandet. En profilert kinesisk-amerikansk journalist ble i fjor verbalt angrepet i Hongkong for å snakke mandarin, den dominerende formen av kinesisk på fastlandet. Taiwanere og spesielt fastlandskinesere som snakker mandarin eller på andre måter virker å være fra fastlandet, har liknende opplevelser.

Ambisjoner om demokrati innad i Hongkong er riktignok en del av protestbevegelsen der, men den nåværende protestbevegelsen i Hongkong er for en stor del en identitets- og nasjonal bevegelse, snarere enn en bevegelse med målsetning om å spre demokrati over hele Kina.

Lyst til å diskutere?

Besøk Dagbladet debatt!