RETUSJERT: Terje Tvedt har retusjert bort hvordan en liten promille av Norges bistandsbudsjett har bidratt til å motvirke et godhetstyranni utviklet i en bistandsepoke skapt av vestlige stormakters egeninteresser under Den kalde krigen, skriver innleggsforfatteren. Foto: Christian Roth Christensen
RETUSJERT: Terje Tvedt har retusjert bort hvordan en liten promille av Norges bistandsbudsjett har bidratt til å motvirke et godhetstyranni utviklet i en bistandsepoke skapt av vestlige stormakters egeninteresser under Den kalde krigen, skriver innleggsforfatteren. Foto: Christian Roth ChristensenVis mer

«Det internasjonale gjennombruddet»:

Misvisende om informasjonsstøtten

Informasjonsstøtten har bidratt til å motvirke et godhetstyranni skapt av vestlige stormakters egeninteresser.

Meninger

Terje Tvedt har gitt et viktig bidrag til kritisk refleksjon om Norge og organisasjonenes rolle som del av et godhetstyranni i boka «Det internasjonale gjennombruddet», men han tar feil når det gjelder Norads informasjonsstøtteordning.

Det særegne ved Norge er ikke, slik Tvedt gir inntrykk av, at norske organisasjoner med statlig støtte har spilt en betydelig og til dels uheldig rolle for våre oppfatninger av oss selv og verden gjennom bistandsepoken. Slik har det vært i alle giverland.

Det særegne ved Norge har vært at:

1) Norads informasjonsstøtteordning, gjennom en grunnleggende endret innretting under globaliseringen i kjølvannet av Den kalde krigen, har vært vesentlig for å styrke organisasjonenes rolle som motvekt til det godhetstyranniet bistanden har representert.

2) Organisasjonene, med støtte fra et bredt politisk flertall på Stortinget, har bidratt til utvikling av en statlig informasjonsstøtteordning uten en tett binding til bistanden og den til enhver tid sittende regjerings politikk.

I stedet har et flertall i utenriks- og forsvarskomiteen på Stortinget i en årrekke gjentatt, senest ved behandlingen av budsjettet for 2018, at «formålet med bevilgningen skal være å bidra til å fremme demokratisk deltakelse, kritisk debatt og kunnskap om utviklingspolitiske temaer».

Etter Andre verdenskrig inngikk bistanden i Vestens redskapskasse i kampen mot kommunismen og for å sikre egne interesser i den ikke-vestlige verden. Den har vært en særegen og begrenset form for internasjonal solidaritet, som i det offentlige rom primært har blitt knyttet til «givervilje» og strid om bistandsprosenten.

I Norge, som i andre vestlige giverland, ble organisasjonene invitert inn i dette arbeidet.

Det som i liten grad kommer frem i Tvedts fremstilling er hvordan Norads krav til egenandel fra bistandsorganisasjonene, for å sikre en folkelig forankring av bistanden, bidro sterkt til at disse – både i informasjons- og innsamlingsvirksomheten – formidlet forenklede bilder av oss og verden, med vekt på å fremme «giverglede» og oppslutning om bistanden. Slik ble de en del av godhetstyranniet.

I Tvedts framstilling inngår Norads informasjonsstøtteordningen som redskap for dette godhetstyranniet fram til i dag, men det er feil. Etter sterk strid internt i Norad og mellom Norads ledelse og organisasjonene som mottok slik støtte skjedde det grunnleggende endringer i formål og anvendelse av ordningen utover på 1990-tallet.

Disse endringene, som knapt er omtalt i Tvedts bok, skjedde ved inngangen til en akselererende økonomisk globalisering, drevet fram av Reagan og Thatcher og videreført av Vesten med stor kraft i kjølvannet av Den kalde krigen, samtidig som Brundtlandkommisjonen innførte begrepet «bærekraftig utvikling».

Endringene skjedde blant annet ved at organisasjonene som mottok informasjonsstøtte:

1) Tok et oppgjør med de humanitære bistandsorganisasjonenes forenklede «informasjon» gjennom innsamlingskampanjer primært motivert av innsamlings- og markedshensyn.

2) Fikk aksept på Stortinget for betydningen av at informasjonsstøtten kunne benyttes til å formidle kritiske perspektiver på Norads virksomhet og den til enhver tid sittende regjerings politikk.

Omleggingen av støtteordningen bidro dessuten til at organisasjonene fikk støtte til å sette kritisk fokus på andre utviklingspolitiske temaer enn bistand og å hente inn og formidle kritiske synspunkter og perspektiver på norsk og internasjonal utviklingspolitikk fra fagmiljøer og sentrale aktører i Sør – som alternativ innsikt og motvekt til de humanitære bistandsorganisasjonenes formidling av hjelpetrengende ofre for krig, nød og fattigdom og takknemlighet fra bistandsmottakere.

Dette fremkommer ikke i Tvedts bok. Dermed har han også retusjert bort hvordan en liten promille av Norges bistandsbudsjett har bidratt til å motvirke et godhetstyranni utviklet i en bistandsepoke skapt av vestlige stormakters egeninteresser under Den kalde krigen.