Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Misvisende om kvinners vold

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Den kom første gang i 1978 med artikkelen av Suzanne Steinmetz. Hennes påstand om at kvinner også utøver vold i hjemmet, i like stor grad som menn, ble møtt med motbør i media og av andre forskere, og debatten har pågått i vitenskapelige fagkretser fram til i dag. I perioder trekkes debatten fram i media, denne gang ved hjelp av utspillet fra H&N.

Det er kjent at kvinner også bruker vold i hjemmet, og dette medfører at det også bør finnes hjelpetiltak for kvinnelige voldsutøvere samt menn som blir utsatt for vold. Det som blir ødeleggende med utspillet fra H&N, er at det er basert på et misvisende bilde av forskningen som er blitt gjort på området. H&N viser til viktige undersøkelser om voldsbruk i hjemmet, men disse blir presentert på en ensidig måte uten å ta med kritikken av studiene. De unnlater i tillegg å ta med studier som nyanserer bildet. H&N faller da selv i den retoriske grøft de hevder den «feministiske forskningen og aktivistene» befinner seg i, nemlig å utgi sine synspunkter under dekke av vitenskapelighet. Dette vil vi komme nærmere inn på.

En del av Høglend og Nerdrums «bevis» for at kvinner er like voldelige som menn, er en studie fra USA (Straus & Gelles, 1986). Denne studien indikerer at kvinner bruker like mye vold som menn, men studien er sterkt kritisert for åpenbare metodologiske svakheter. Den anvender et spørreskjema om konfliktstrategier og voldsbruk, «Conflict Tactics Scale», (CTS). CTS er omdiskutert som metode. Den tar ikke hensyn til tidsaspektet eller konteksten rundt voldshandlingene, den gis som oftest kun til den ene parten i forholdet, den er basert på selv-rapportering og omhandler heller ikke skadene av partenes voldsbruk. For eksempel vil en kvinnes ørefik kunne «telle» like mye som en manns ørefik når en bruker CTS, selv om mannen antakelig utøver større skade. Det er grunn til å anta at menns vold fører til større skade enn kvinners voldsbruk (Serra, 1993). Samtidig viser CTS lite samsvar i resultater når den blir gitt av flere personer (såkalt «inter-rater reliabilitet»), og dataene fra undersøkelsen er samlet inn med telefonintervjuer, en tvilsom metode.

H&N unnlater å vise til en omfattende undersøkelse med et utvalg på 5474 mennesker, der en tok hensyn til skadene av voldsbruken (Brush, 1993). Denne studien antyder en lik fordeling av voldsbruk, men at menns vold medfører betydelig mer skade enn kvinners vold. I tillegg er H&Ns bruk av en studie fra New Zealand (Moffit m.fl., 1994) til å stille spørsmålstegn ved. Denne studien hadde ikke, slik H&N antyder, som mål å avgjøre hvem som utøvde «mest» vold av menn og kvinner, men så på enighet om grad av voldsbruk i relasjoner. Moffit og medarbeidere advarer mot å bruke spørreskjemaer for å måle eksakt grad av voldsbruk, men sier at skjemaer kan brukes til å sammenligne par innenfor en studie.

H&N velger utifra deres tolkning av tre studier å si at «forskning på representative (tilfeldig utvalgte) befolkningsutvalg viser at virkeligheten overhodet ikke stemmer med feministiske konklusjoner». Studier fra utvalgte klientgrupper (f.eks. krisesentere) gir ikke et dekkende bilde av voldsforekomst. Men å feilaktig anvende studier som i tillegg har metodologiske mangler som «virkeligheten», er på ingen måte bedre forståelse av empirisk forskning. Det virker som om H&N underslår det faktum at selv studier på selekterte grupper har sin gyldighet. Det er når disse studiene blir generalisert utover studienes validitet at det vitenskapelige problemet oppstår.

Flere av Høglend og Nerdrums uttalelser er spekulative: «Det finnes flere eksempler på at data om mishandlede menn ikke er blitt publisert eller endog underslått», og «(...) redaktører i vitenskapelige tidsskrifter krever at artikkelforfattere bruker betegnelser som kvinnemishandling i stedet for mer nøytrale betegnelser (...)». Dette er påstander som må dokumenteres. H&N trekker motivene til kvinner som tar kontakt med hjelpeapparatet i tvil med utsagnet «Kvinner søker oftere hjelp i helsevesenet etter (angivelig) vold fra partner» (vår uthevelse). Det bør framlegges studier som viser at kvinner tar kontakt med hjelpeapparatet med falske påstander om at de har blitt utsatt for vold. Det er derimot slik at mange kvinner som tar kontakt med hjelpeapparatet ikke tør å oppgi det korrekte grunnlaget for de skadene de har fått.

Kritikken som H&N reiser mot den feministiske bevegelsen følger en tvilsom retorikk. H&N kaller uttalelser fra Ingunn Yssen for «feministiske dogmer», Per Isdal for «aktivist», og omtaler hjemmet som et farlig sted for kvinner som «slagord». Sistnevnte er mer et faktum enn et slagord. Høglend og Nerdrums ordbruk gjør at en får inntrykk av at feminister tilhører en eller annen esoterisk sekt, som ikke tar hensyn til andre forklaringsfaktorer enn patriarkalsk ideologi. Feministisk orienterte forskere anvender også andre forklaringer (Martin, 1981). Samtidig kan menns dominans i samfunnet gjennom verdenshistorien ikke bestrides. Det var sågar tidligere lov å utøve vold mot sin kvinnelige ektefelle. Og ja, mange menn «bruker (...) vold bevisst og beregnende for å holde kvinner undertrykket». Det er tilfelle at en del menn slår kjærester og ektefeller i et forsøk på å kontrollere dem. Alternativ til Vold har gjennom 12 års erfaring med nettopp denne gruppe menn erfart at mange opplever denne reaksjonsmåten hos seg selv som et problem. H&N gjør etter vår oppfatning de feministiske argumentene uklare ved å blande sammen forklaringsfaktorer på et makro-nivå (menns dominans i samfunnet) med faktorer på et mikro-nivå (volden i de enkelte relasjoner).

Høglend og Nerdrum påstår at gifte kvinner er mindre utsatt for vold i forhold til ugifte, skilte og separerte kvinner. Andre undersøkelser viser derimot at forekomsten er lik uansett relasjon (Rouse, Breen & Howell, 1988), så her er det vanskelig å trekke en entydig konklusjon. H&N burde kjenne til at risikoen for at menn skal bruke vold mot sin ektefelle øker i forbindelse med samlivsbrudd, som ved separasjon og skilsmisse. Dette er ofte fordi mannen oppfatter ektefellens løsrivelse som et tap av kontroll over sin egen familie.

H&N påstår at menn ikke blir tilbudt medisinsk, sosial og juridisk bistand. Det er ikke adgang for menn på de fleste krisesentere i Norge, men dette betyr ikke at menn er totalt rettsløse eller uten hjelp. Vår oppfatning er heller det at å bli utsatt for vold fra partner som mann, muligens er mer stigmatiserende og kanskje mer flaut enn for kvinner. Dette hindrer noe av kontakten menn ville ha gjort med hjelpeapparatet.

Forskerne bak studien fra 1986 H&N refererer til, Strauss og Gelles, er i motsetning til H&N krystallklare i sitt syn på menns mishandling av kvinner. De presiserer gang på gang at deres forskning ikke må brukes til å annullere eksisterende kunnskap om kvinnemishandling. H&N påberoper seg det objektive standpunkt som forskere. Objektivitet er ikke å ukritisk likestille en manns trussel om å skade med en kvinnes trussel om det samme. Som samfunn har vi lange tradisjoner på å bagatellisere menns vold mot kvinner. Debatten om at kvinner kan være like voldelige som menn er over tyve år gammel. Det er uriktig av H&N å trekke en entydig konklusjon, særlig ved hjelp av provoserende uttalelser og ved å framstille egne oppfatninger som absolutte sannheter.