Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Misvisende om partnervold

«Mesteparten av volden skjer i hjemmene, og det er hovedsakelig kvinner som blir slått,» uttaler politimester Ingelin Killengreen i oppslag på Aftenpostens førsteside 9. januar. «Kvinnemishandling og gudstjenestespråket har vært i fokus for kvinneteologien i Norge,» sier professor Turid Karlsen Seim i Aftenposten 17. januar.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I opinionen, i pressen, innenfor rettsapparatet, politiet og hjelpeapparatet, og på universitetet har betegnelsen kvinnemishandling fått gjennomslag takket være krisesenterbevegelsen og feministiske aktivister (Skjørten, 1993). Til og med redaktører i vitenskapelige tidsskrifter krever at artikkelforfattere bruker betegnelser som kvinnemishandling i stedet for mer nøytrale betegnelser som familievold, partnervold o.lign.

Aktivister har igjen og igjen hamret inn i oss at vold i familien er «vårt største samfunnsproblem» (Isdal 1998). Kvinnemishandlingen er økende, «statistikkene er så rystende at det er vanskelig å fatte» (Myers Avis 1992). Allerede Helsedirektoratetets undersøkelse av kvinnemishandling (1985) konkluderte med «at ca 10000 kvinner oppsøker helsetjenesten årlig med skader som skyldes mishandling. Dette anses som minimumstall...»

Kvinnemishandling skal være så utbredt fordi samfunnets patriarkalske ideologi tillater menn å bruke vold i familien. «Ekteskapet er en lisens til å slå, men bare for menn.» (Dobash og Dobash 1988) «I den grad kvinner overhodet utøver vold, er det i selvforsvar.» (Saunders 1992) Menn bruker angivelig vold bevisst og beregnende for å holde kvinner undertrykket. «Mannlig dominans gjennomsyrer samfunnet og konstituerer helt eller delvis alle andre sosiale relasjoner og aktiviteter, og gjennomsyrer hele den sosiale kontekst som en person lever i.» (Kurtz 1993) Slagord av typen «det farligste sted en kvinne kan oppholde seg på lørdagskvelden er i sitt eget hjem» leder tanken hen på at familien er en arena hvor voldsbruk mot kvinner har en særlig utbredelse. Direktør ved Kompetansesenteret for likestilling, Ingunn Yssen, påstår i en kronikk i Dagbladet 29. oktober 1998 at «en del hjem er rene opplæringsanstalter for vold». Hun gjentar deretter enda en gang de feministiske dogmer.

Synspunktene ovenfor er blitt en del av den vanlige opinionen, men understøttes bare av studier av spesielt utvalgte klientgrupper slik de fremkommer fra krisesentre, behandlingssentre og politi/rettsvesen. Politianmeldelser gir ikke noe fullstendig bilde av faktisk voldsforekomst. Studier av spesielle utvalg kan ikke underbygge generelle konklusjoner om menn og kvinner. Studiene tar utgangspunkt i grupper med kvinnelige ofre, og/eller mannlige overgripere. Det finnes ikke en eneste vitenskapelig studie som tar utgangspunkt i et utvalg av mannlige ofre for partnervold. Til tross for den spesielle seleksjonen generaliserer man uhemmet. På konferansen «Når hjem og privatliv blir arena for overgrep» i 1997 presenterte Margareta Hydén sin studie, som var «dybdeintervjuer» av ca 20 svenske menn som gjentatte ganger var arrestert for voldsbruk i hjemmet i ett politidistrikt i Göteborg. Forskeren gikk deretter umerkelig over til å omtale den svenske mannen og deretter menn generelt, tilsynelatende basert på erfaringer fra egen studie. Ingen av de ca 80 deltakerne på konferansen syntes å reagere.

Forskning på representative (tilfeldig utvalgte) befolkningsutvalg viser at virkeligheten overhodet ikke stemmer med feministiske konklusjoner. Ingen epidemiologiske studier indikerer at menn slår sine partnere mer i dag enn tidligere. De få studier som finnes, indikerer en svak nedgang siden 1970-årene. Mindre enn en halv promille av de fysiske skadene som behandles årlig i det norske helsevesen skyldes mulig vold fra menn mot sine partnere. Langt over tusen dødsfall pr år skyldes ulykker og selvmord, mens bare fire til tolv skyldes partnerdrap. Det har ikke lykkes å få tak i datagrunnlaget for daværende Helsedirektoratets anslag om at 10000 skadede kvinner oppsøker helsetjenesten årlig. (Ollendorff, 1985) De data som finnes fra legevakter, levekårsundersøkelser og Statens helseundersøkelser indikerer at tallet er en brøkdel av Helsedirektoratets anslag. Gifte kvinner er lite utsatt for vold sammenlignet med ugifte, skilte og separerte kvinner.

Samtlige internasjonale studier på ikke-selekterte befolkningsutvalg viser at vold mot partner utføres like hyppig eller hyppigere av kvinner, sammenlignet med menn. Faktisk er det slik at potensielt alvorlig vold mot partner utføres noe hyppigere av kvinner. Potensielt alvorlig vold er å sparke, bite, slå med knyttneve, slå med ting, ta kvelertak, true med eller bruke våpen. Yngre mennesker er generelt mer voldelige enn eldre, også i partnerforhold. De tre største epidemiologiske studiene i verden, National Family Violence Survey (USA 1985), National Youth Survey (USA 1983), og Dundelin Multidisciplinary Health and Development Study (New Zealand 1994) viser klart at yngre kvinner er mer voldelige i parforhold enn yngre menn. Ratene for fysiske overgrep mot partner var totalt 22% pr år for menn, og 36% pr år for kvinner. Ratene for potensielt alvorlig fysisk vold mot partner var 6% for unge menn og 19% for unge kvinner i Dunderlin-studien. Disse forskjellene mellom kjønnene var bemerkelsesverdig like i de tre store studiene, til tross for metodiske forskjeller. Studien fra New Zealand er den mest grundige. En representativ fødselskohort på over 1000 personer ble fulgt til voksen alder av et forskerteam. Frafallet av personer var minimalt, og alle ble undersøkt flere ganger om helse, karriere, sosial tilpasning, psykiske lidelser, rusmisbruk. Alle ble undersøkt på om de hadde vært ofre for fysiske overgrep fra partner, og om de selv hadde utført slike overgrep i løpet av det siste år før undersøkelsen. Det viste seg at unge menn som var voldelige mot sin partner, var langt oftere dårlig utdannet, under økonomisk stress, sosialt isolert, rusmisbrukere eller mentalt forstyrret, sammenlignet med unge kvinner som var voldelige mot sine partnere. Det kan se ut som om yngre kvinner i større grad bruker vold uten å være under betydelig sosialt stress eller mentalt ubalanserte.

Kvinner søker oftere hjelp i helsevesen etter (angivelig) vold fra partner. Menn er gjennomsnittlig fysisk sterkere, men fenomenet kan delvis forklares med at menn generelt også er mindre hjelpsøkende. I tillegg blir menn ikke tilbudt medisinsk, sosial og juridisk bistand. I USA dreper kvinner sine ektemenn omtrent like ofte som menn dreper sine hustruer. Drapskvinnene får vesentlig mildere straffer enn drapsmenn. Det er, muligens også i vårt land, blitt slik at mannens stilling i rettsvesenet er svekket på grunn av den fremgangsrike propagandaen om at menn er overgripere og kvinner utslåtte ofre. Kvinner kan dermed også bli fristet til å fremme falske anklager om tidligere mishandling og overgrep fra partner for å bedre sin forhandlingsposisjon i for eksempel de tallrike stridigheter om barneomsorg og skifteoppgjør.

Voldsepisoder er oftest et tegn for alvorlige psykologiske konflikter og manglende evne til fruktbar kommunikasjon mellom partnere. Sjelden kan den psykiske og fysiske grusomheten ytre seg så nådeløst og sofistikert som mellom mennesker i et parforhold. Helseskadene for menn er så å si ikke systematisk studert. Det finnes også flere eksempler på at data om mishandlede menn ikke er blitt publisert eller endog underslått. Det er grunn til å tro at depresjoner, diffuse smertetilstander og psykosomatiske plager kan være like alvorlige for mishandlede menn som for kvinner. Vi må ikke oppmuntre til fordommer mellom kvinner og menn, like lite som vi må oppmuntre til fordommer på grunnlag av hudfarge, helse, seksuell legning eller religion. Dersom kvinner får den oppfatning at de kan løse problemer ved voldsbruk, tar de like grundig feil som voldelige menn. Vold løser ingen problemer. Vold avler vold, frykt, nedstemthet og helseplager.