Ikke nok med tiltak: For at arbeidet mot tvangsekteskap skal lykkes, må flere departementer involvere seg sterkere og rolleavklaringen bli tydeligere, skriver innleggsforfatterne.illustrasjonsfoto: Linda Næsfeldt
Ikke nok med tiltak: For at arbeidet mot tvangsekteskap skal lykkes, må flere departementer involvere seg sterkere og rolleavklaringen bli tydeligere, skriver innleggsforfatterne.illustrasjonsfoto: Linda NæsfeldtVis mer

Misvisende telling av tiltak

Flere må involveres i arbeidet mot tvangsekteskap.

TVANGSEKTESKAP: Regjeringens arbeid med handlingsplan mot tvangsekteskap er blitt kritisert fordi få av de 40 tiltakene i planen er sluttført. Som forskere ved Institutt for samfunnsforskning har vi ansvaret for en følgeevaluering av arbeidet med handlingsplan mot tvangsekteskap. Vi mener det er misvisende, slik Dagsavisen gjorde forleden, å bedømme arbeidet med handlingsplanen ut fra antallet gjennomførte tiltak. De mest sentrale tiltakene i planen løper gjennom hele planperioden og skal per definisjon ikke være gjennomført før den utløper. Det som derimot er viktig, er å diskutere forbedringspunkter innenfor arbeidet med tiltakene. Planen har ført til en styrking av hjelpetiltak og forebygging, men det er behov for bedre samarbeid på flere viktige felt.

Vi mener det er nødvendig at det offentlige nå tar ansvar for å bygge opp nye botilbud for de over og under 18 år, og et nytt system for å tildele bolig til de over 18. Slik vil flere unge få tilbud om hjelp og den totale beredskapen til å bistå unge øker. Samtidig har ikke overgangen til et offentlig koordinert system gått smertefritt. Særlig har SEIF, en av organisasjonene som tidligere disponerte boliger for ungdom i krise, vært kritiske til tilgjengeligheten til det nye tilbudet. For øyeblikket eksisterer det huller i hjelpetilbudet, fordi de frivillige organisasjonene blir mindre involvert enn før, samtidig som lokale førstelinjetjenester ikke er fullt ut på plass. En tydeligere politikk for samvirket med ikke-offentlige aktører på dette feltet bør utformes, som legger til rette for sterkere gjensidighet og langsiktig samarbeid.

Drammensprosjektet mot æresrelatert vold, et lokalt initiativ som er blitt støttet gjennom handlingsplanen, er et godt eksempel på styrking av kommunalt samarbeid. Uten at førstelinjen fungerer, hjelper det lite å etablere gode nasjonale systemer. Sett i dette lys er det alvorlig at det ikke er blitt lagt større trykk innenfor handlingsplanen på å formidle gode modeller, slik vi har sett i Drammen.

Handlingsplanen har satset på å utvikle arbeidet mot tvangsekteskap i skolen gjennom minoritetsrådgiverne. Dette har demonstrert behovet for et lavterskeltilbud til unge i skolesituasjonen, men samtidig også utfordringene med å forankre arbeidet mot tvangsekteskap i skolen. Dette dreier seg ikke først og fremst om den enkelte skole. Derimot mener vi at Kunnskapsdepartementet og Utdanningsdirektoratet i altfor liten grad har tatt ansvar for gjennomføring av handlingsplanens tiltak.

Arbeidet mot tvangsekteskap bør ikke ses som en løsrevet samling tiltak, men som langsiktig institusjonsbygging. For at dette skal lykkes, kreves sterkere involvering fra flere departementer, en tydeligere rolleavklaring mellom forvaltningsnivåer og -enheter, samt en avklaring av hvilket politikkfelt arbeidet mot tvangsekteskap skal forankres i. Arbeidet med planen har vist potensialet ved en hovedforankring i politikkfeltet «vold i nære relasjoner».