Mitt Harlem

Nesten perfekt for «The Wire»-generasjonen.

FILM: «American Gangster» er basert på en sann historie som foregikk i bydelen Harlem i New York på 60- og 70-tallet, men kunne umulig blitt fortalt slik den blir, dersom den ikke kom akkurat nå mens «The Wire» går på tv. Alt som den hyllede krimserien fra Baltimore har kondisjonert oss til å elske, går igjen i «American Gangster» – omstendelig plotutvikling, en fiksering på dophandelmetodikk som grenser til det nerdete, persontegninger som overskrider adjektiver som «snill» og «slem» – og det er den eneste forklaringen jeg har på at ett til tider nesten oppsiktsvekkende udramatisk gangsterdrama, som i løpet av 157 minutter bare har én virkelig klimatisk scene, kan være såpass åndeløst spennende.

Gjør det klart

Takknemlighetsgjelden til «The Wire» blir kommentert midtveis i «American Gangster», når narkobaronen Frank Lucas (spilt av Denzel Washington) regelrett henretter en konkurrerende langer på åpen gate. Langeren spilles av Idris Elba, som er mest kjent for sin liknende rolle som narkotrafikkarkitekten «Stringer Bell» i «The Wire», og som med sitt fall i «American Gangster» konsoliderer Frank Lucas’ heroinimperium, for ikke å si hans samfunnsinnflytelse i Harlem.

Imperiet bygges opp med dopimport via Lucas’ tjenestegjørende svoger i Vietnamkrigen, og krones med at han sitter i chinchillafrakk med Miss Puerto Rico på de beste plassene når Muhammad Ali og Joe Frazier kjemper om tungvektstittelen, mens hans brødre pusher hans «Blue Magic»-heroin fra hvert sitt gatehjørne av Harlem. «Jeg har et merkenavn, vet du, som Pepsi», konstaterer Lucas, som i Denzel Washingtons skikkelse både er en karismatisk samfunnsstøtte, som deler ut kalkuner fra lasteplan på helligdager og har et vennlig «my maaan» til alle han møter, og en nådeløs despot som utvikler den blant maktmennesker ikke helt fremmede uvanen med å lemleste familiemedlemmer og omtale seg selv i tredje person. Men framfor alt kjennetegnes Frank Lucas av en streng yrkesetikk, noe han har felles med sin motstander Richie Roberts (Russell Crowe), den siste hederlige tjenestemannen i New Yorks korrupte politistyrke.

Selv om Crowe nok alltid vil ha noe lett overjordisk ved seg i Ridley Scotts regi (de samarbeidet først i «Gladiator»), ser han i «American Gangster» mer ut som om han nettopp har kommet hjem fra en turné med sitt pubrockband 30 Odd Foot Of Grunt enn ett korstog. Han er denne gang dessuten plaget av menneskelige greier som problemer i hjemmet og angst for å tale offentlig, ikke at det hindrer ham i å ha et pompøst «Jeg er Maximus»-øyeblikk i filmens siste akt, og ikke at det er noe direkte galt i å ha det.

Høyere enhet

Men inntil det punktet har «American Gangster» vært preget av ulmende gester mer enn klassisk mafiapatos (hvis man ser bort fra birolleinnehaver Armand Assante, som en dag burde innse at han ikke er den nye Marlon Brando), og sammenvevd konsekvensene av Vietnamkrigen, amerikanernes «rags to riches»-ideal og Harlems samfunnsutvikling til en, om ikke høyere, så i alle fall begripelig enhet. Det høres muligens ikke ut som ingrediensene til en drivende god thriller, men my maaan, det føles det som.