Mitt liv i gåseøyne

Kan dette være bokhøstens merkeligste utgivelse? Det er i alle fall sjelden norsk humor mellom to permer påkaller samme forvirring som en eksperimentell roman.

«Hvordan det er meningen at leseren skal oppfatte denne boken begriper ikke jeg,» tilstår VGs anmelder Morten Abrahamsen og gir terningkast 1. Kollega Per Haddal i Aftenposten får derimot nye erkjennelser: «Heretter nærmer vi oss biografigenren og kjendiseriet på en noe annen måte.» Forlaget siterer begge i annonsen, men legger for sikkerhet skyld til: «Årets store satirebok».

Opphøyer

«Så langt i livet» opphøyer komiker Åsleik Engmark (38) til «vår eneste virkelige internasjonale scenekunstner» - en heldig, men plaget mann som nå «kaster masken» (stilsikkert illustrert på coveret) og forteller «alt». Boka byr på alle sjangerens klisjeer: Den gryende kunstners lengsler i en trang bygd («Der ute, utenfor Vang, fantes det mennesker som meg, med hjerter av kunst og kjærlighet»), suksessens søte kløe («Jeg visste jeg skulle komme dit, jeg var jo teater»), bekjennelser om savn, sorg og rusmisbruk («Livet humpet videre på sin regnværsvåte grusvei»), og den påfølgende innsikt i livets egentlige verdier («Mest av alt ønsker jeg å berette om kjærligheten til mine nærmeste, nå som jeg atter er frisk»).

Underveis deler Engmark raust av sin visdom, ofte belagt med fiktive sitater fra kjente personer: «Det var en god tid, og jeg angrer ikke et sekund: sa Louis Armstrong om sine år i Portugal.» Slik sett er boka et sjeldent overflødighetshorn av dikt og forbannet løgn. Engmark forteller om sitt vennskap med Odvar Nordli og Lasse Kolstad, han går til sengs med Wenche Myhre, Julie Andrews og Bente Erichsen, står bak castingen til «Seinfeld» og deltar i flere episoder av «Derrick» før han til slutt blir skutt på teaterscenen av sin en gang gode venn Fritz Wepper, best kjent som Derricks assisten, Harry Klein.

Bolivia

Jo mer uventet usannsynlighetene kommer, jo mer morer de - som når Engmarks tyske ekskjæreste lever «i skjul i Bolivia sammen med Terje Norby fra Tramteateret», eller forsvarsminister Jørgen Kosmo setter på Bruce Springsteens dobbelt-album «The River» (sic) og danser med kona på stuegulvet. Auditionen som angivelig gjorde Ivar Dyrhaug til programleder i «Halvsju» - på bekostning av bokas hovedperson - er også en sann åpenbaring: «Det var en skjeggete unggutt som begynte å lese teksten, mens han krydret den med sine egne innfall; han jodlet, sang surt, danset klosset og lagde prompelyder. Det var en lidelse å se på. Og for å sette punktum for tidenes mest imbesile fremføring, avsluttet han med å rape navnet sitt.»

Det er imidlertid ikke absurditetene og overdrivelsene som preger beretningen, snarere en stri strøm av troverdighetsskapende detaljer. Fortellerens tilforlatelige pratesjuke styrker ugjennomtrengeligheten ved bokas ironi, men virker trettende. Det er kjærkomment at en norsk humorbok faktisk krever noe av leserne, men bør sterk utholdenhet mellom latterkulene høre med til kravene? «Så langt i livet» ender lett opp som Så langt i boka - et stand up-nummer i skriftlig maratonformat som bare fansen orker å følge til sin ende.

Gratulere

Kanskje burde man likevel gratulere X-generasjonen med å ha født sitt første helstøpte bokverk på norsk? «Vi står overfor et helt originalt bidrag til norsk humoristisk litteratur,» fastslår Per Haddal. Men nei da. Dette har vært gjort før. Faktisk av en av bipersonene i Engmarks egen fortelling. «Så langt i livet» er på mange måter en blek kopi av «Veien jeg vandret», der ekskringkastingssjef Torolf Elster avslørte sin bakgrunn som kongesønn satt ut i villmarken, sitt olympiske mesterskap på 1500-meter fra 1932, sitt møte med pianisten Torolf Liberace og statskuppet han regisserte som leder av nudistpartiet. Les dette elegante stykke tøv, skrevet av en treogsyttiåring i 1984, og bli overbevist: Også ironikerne var bedre før.