- Mitt liv med Galileo

Forfatteren Dava Sobel ble avstandsforelsket i Galileo Galilei. Og gjorde noe med det. Hun fant brevene fra Galileis ukjente datter. I sin nye bok gjør hun 1600-tallets store fysiker og filosof levende.

- Jeg trodde ikke det skulle være mulig å finne noe nytt i den enorme litteraturen om Galileo. Så oppdaget jeg brevene fra datteren Maria Celeste. Jeg ble overrasket, jeg visste ikke at Galileo hadde noen datter, og aller minst at hun var nonne. Dette var interessant, sier Sobel, - at Galileo Galilei, som vi ofte oppfatter som motstander av kirken, sendte sine barn i kloster. Jeg så plutselig et annerledes bilde av den berømte marmorbysten.

Originalbrev

Fire ganger reiste hun til Italia, til Pisa, Padua og Roma, steder der Galileo og hans datter hadde bodd sammen. I Firenze fant hun 124 originalbrev skrevet på frynsete bøttepapir fra Maria til faren. Noen av arkene hadde vannskjolder som av tårer. Etter nesten 400 år var den røde segllakken ennå intakt.

Dermed kunne Dava Stobel tegne nære hverdagsbilder av Galileo, som bakteppe for de store hendelsene i hans liv.

Det er et av historiens evige øyeblikk når Galileo Galilei, 45 år gammel i 1610, retter sin selvbygde kikkert mot himmelen og skuer fire kloder kretse i bane rundt Jupiter.

Noe vidunderlig

«Slik takker jeg Gud i det uendelige,» skrev Galileo etter denne natta, «for at det behaget Ham å gjøre akkurat meg til den første iakttager av noe så vidunderlig, noe som i alle århundrer har vært holdt skjult.»

I teleskopet sitt kunne Galileo se tåkene i Melkeveien oppløse seg i brede bånd av lysende stjerner, han iakttok flekker som flyttet seg over soloverflaten, og han konstaterte at planeten Venus, «all kjærlighetens mor», beveget seg gjennom vekslende faser, akkurat som månen.

Den polske astronomen Kopernikus hadde nok et halvt århundre tidligere beregnet at planetene måtte gå i bane rundt sola, men det var Galileo som la fram beviset på det nye verdensbildet. Det var Galileo som befant seg i kunsten og vitenskapens navle, det var Galileo som hadde de mektige forbindelsene - og det ruvende intellektet.

I arrest

Derfor er overgrepet så skjellsettende når Galileo i 1633 - mens pesten herjer i Roma - tvinges til å knele foran inkvisisjonen. Syk og gammel, med trussel om tortur og evig fortapelse, må han sverge, med De hellige evangelier for sine øyne, «helt å oppgi det feilaktige syn at (...) Jorden beveger seg (...)».

Galileo ble satt i husarrest. Hans hovedverk «Dialog» kom på Vatikanets indeks over forbudte bøker - og ble stående der fram til 1835. Det skulle altså gå 200 år før inkvisisjonen tillot utgivelse av bøker som hevder at jorda beveger seg.

- Det påstås at han hvisket «Eppur si muove» («Likevel beveger den seg»), men det er lite trolig at Galileo var så dumdristig foran et fiendtlig tribunal, sier Dava Sobel.

Galileos kamp mot kirken er kroneksempelet på konflikten mellom vitenskap og tro. Bibelen forkynner jo at jorda står stille i universets fullkomne sentrum. Og hvis vi virkelig roterte mot øst i stor fart, ville jo alt løvet bli liggende vest for alle trærne...

- Men, sier Dava Sobel, - vår forestilling om Galileo som en spottende kjetter som bare bekjenner seg til matematiske tabeller, er feil. Ikke minst brevene fra datteren tegner bildet av en god katolikk, og en god og omsorgsfull far, som tror på bønnens makt og sjelens frelse, sier Dava Sobel.

Hvile og trøst

Men noen tro på ekteskapet hadde ikke Galileo. Alle hans tre barn ble avlet i hor, som det het, med Marina Gambioa. De delte seng, men altså ikke bord, i 12 år.

«Kjære, kjære far,» skriver Maria etter prosessen, «som aldri før er tiden nå inne til å anvende den sindighet Vårherre har utstyrt Dem med (...) idet jeg ber Hans Guddommelige Majestet om å skjenke Dem sann hvile og trøst.»

Jo, hvile og trøst kunne han sannelig trenge. Galileo lider av søvnløshet, store smerter lenker ham til sengs i uker og måneder.

Allerede som ung mann klaget han over kramper, hodepine og kraftløshet. Han ble «molestert» av værforandringer, og i voksen alder var han regelmessig syk vår og høst. Han kan ha vært offer for malaria eller tyfoidfeber, kanskje også ekte gikt.

Nå, etter dommen, var han mer død enn levende. Dette mennesket som hadde skuet det «vidunderlige», som kunne si at «ingen Adams sønn hadde sett lenger», han - av alle - skulle gradvis miste synet og gli inn i evig mørke.

«Gjensidig forståelse»

I september 1641 inviterer han vennen og filosofen Siena, for at de en siste gang kan drøfte «tanker om matematikk og fysikk». Han rekker å diktere innledningen til ei ny bok, før han sovner inn om kvelden den 8. januar 1642, med sønnen Vincezio ved sin side. Hans kjære datter Maria Celeste har da vært død i åtte år.

Først i 1992 erklærer pave Johannes Paul II at Vatikanet gir sin tilslutning til Galileos lære. Kirken hadde utvist «en tragisk mangel på gjensidig forståelse», sa Hans Hellighet.

Albert Einstein sa at Galileo er den moderne vitenskapens far.

Skyr fiksjonen

- Jeg forsøker å se historiske personer med fortidas øyne, jeg gjør mine skikkelser tilgjengelige gjennom detaljer fra dagliglivet. Men jeg skyr fiksjonen, de rent dikteriske grepene. Når kardinal Maffeo Barberini på side 114 står svettende i Det sixtinske kapell, er det fordi jeg vet at scenen ble utspilt en augustdag i Roma, i et trangt værelse der 50 personer var innelåst for å velge ny pave, en pinefull prosess som krevde seks dødsfall i malariaens tid.

Jo, jeg er helt sikker på at kardinalen svettet, sier Sobel.

I norsk oversettelse har hun tidligere utgitt vitenskapshistorien «Lengdegrad», en fantastisk fortelling om den fattige engelske urmakeren John Harrison som oppfinner kronometeret, vinner en astronomisk pengepremie utlovet av det engelske parlamentet - og endrer verdenshistorien.

Sjanger

- Hva er din egen betegnelse på sjangeren: dokumentarroman, biografi, eller noe helt annet?

- Jeg foretrekker betegnelsen vitenskapshistorie. Eller for å være mer presis:

Boka «Lengdegrad» er en biografi over et vitenskapelig instrument. «Galileos datter» er memoarer - i betydningen minner og livserfaringer fra en historisk periode.

- Og nå?

- Nå arbeider jeg med ei bok om planetene i vårt solsystem. Det blir nok en annerledes bok, uten en stor helt som Galileo, uten en fortløpende fortelling. Temaet overvelder alle mine sanser. Så du skjønner, jeg har det helt festlig!