Mitt liv som fruktfat

Noen ganger er helt greit at ingen ser deg. Godt nyttår på forhånd til deg som tenner stjerneskudd for deg sjøl.

«Nyttårsaften 2012. Times Square. Menneskemasse i jubelbrus. Alle kysser. I det den store kula raser mot bakken for å markere starten på et nytt år, så ser jeg for meg livmoren min ramle ned og klappe sammen som et korthus.»

Jeg sier som i skolestilen, heldigvis våknet jeg plutselig og skjønte at det hele var en drøm. Klokka var ti over ti og jeg hadde forsovet meg. Men det er ikke bare klokka mi som går for fort for meg om dagen. Vi teller ned til Nissen/Jesus/Ferie, men det virker som alle har skrudd på en annen type nedtelling også. Kjærlighet og barn og familie er ord som henger over oss som verdens største emosjonelle ordsky. Jeg mistenker at det er «All I Want for Christmas is You» i lyddusjen på Gardermoen. Men the lovetrain har dratt fra stasjonen, og jeg lurer på om jeg ikke sødern står igjen på perrongen i år igjen, gitt. Jada, jeg og alle de andre som mista toget lever godt med «Så går vi rundt om en enebærbusk» - og jeg vet ikke hvordan det er med dere, men jeg har hvertfall ikke noe problemer med «Så gjør vi så når vi vasker og ruller og stryker vårt tøy.» Det er helt innafor å vaske klær alene. Det er et I-lands problem. Jeg er for at vi alle inviterer alle verdens ensomme hjem i stua på julaften, la oss gjøre det til en folkefest - men vi må ikke glemme alle oss som er ensomme på nyttårsaften? Enkeltmannsforetak har kommet for å bli, men det er ikke tvil om at spretting av champagneflaska på en seng av Abbas «Happy New Year» egner seg best med tilskuere.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Ikke for å skryte, men en gang møtte jeg en fyr på nyttårsaften, jeg også. Oval weekend i Amsterdam. Det var som en film. Han møter henne. Han: Minnet om den tjukksterke jødiske komikeren som alltid røyker hasj og er morsom på amerikansk film. La gå, han hadde hvit dress og tulleparykk, så en slags Tom Jones jr. er vel en mer presis beskrivelse. Jeg: Heller ikke noe fruktfat. Sota øyne er vanskelig å få til uten å minne om en vaskebjørn, særlig når du er så lettrørt at du ikke kan se et stjerneskudd uten å begynne å gråte. Men klokka tikka og det var sikkert helt stappa på Times Square allerede. Nei, jeg var ikke der i gledesrusen i the Big Apple. Jeg var i en taxi med en mann jeg ikke visste hvem var, men jeg skrev det på kontoen: «Herregud, nå kjenner jeg at jeg lever!». Jeg godtok konseptet. Jeg har aldri vært fan av alenetid. Jeg har heller aldri vært fan av Alanis Morisette, men jeg godtok at han satte på «Ironic» da jeg kom inn på rommet. Jeg tok det ikke bokstavelig eller personlig eller noen ting - det var tross alt raketter i bakgrunn. Det gjorde ikke noe at jeg falt ned mellom de to sengene og dunka i gulvet som en slapp falafel, heller.

For jeg elsket det da han sa:

- Say you are my peach!

Jeg skjønte ikke helt hva han mente, men jeg regnet med at det var et kompliment.

- I am...your what? Your peach? Do you mean the fruit?

Han svarte ikke. Men jeg skjønte at dette måtte jo være et kompliment av dimensjoner! Eller? For alle vil vel ha ferskenhud? Jeg er jenta i Nivea-reklamen! Huden min er så myk at man kan trekke en sofa med den for å selge den som dansk design. For det var del det han mente?

- Do you mean I am a fruit? A peach?

Han så på meg alvorlig og sa:

- Hysj hysj - just say it! Say you are my sweet peach!

Okay, tenkte jeg.

- I guess I can be your peach, if that is the fruit you prefer. Is it because of my skin?

- No. Just say you are my big fat sweet peach

Hæ? Tenkte jeg. Jeg er en stor tykk søt fersken?

- Oookei? I am the fruit.

- No. You are not the fruit.

Er jeg ikke en frukt nå? Jeg ble veldig usikker. Plutselig var alt jeg ville i hele verden, det var å være en frukt. Hvis ikke ville jeg snart føle meg som en grønnsak. En ensom grønnsak.

- I can be your banana, kiwi, apple, sa jeg forsiktig.

Han ble oppgitt.

- NO, NO, NO, you are my big fat peach with big titties.

Å? Jeg tenkte meg lenge om der jeg sto i finstasen, den nyinnkjøpte kjolen fra H&M som liksom Karl Lagerfeld hadde designet. Jeg er en «peach with big titties?» Sist jeg sjekka så har ikke ferskenpupper. Det er bitch han mener! Jeg er en bitch!

Jaja. Så da ble det «Happy New Year!» for alle penga da. Jeg var så glad for at jeg ikke var en frukt. Etter at vi var ferdige med den store fruktdiskusjonen og jeg hadde sagt takk for meg og «Can I add you on Facebook», så gikk jeg ned i hotellresepsjonen. Det var bare såvidt blitt et nytt år, men jeg tenkte i mitt stille sinn at det er håp for alle. Frukt eller ei. Jeg hadde opplevd det som de i «Jakten på kjærligheten» så kjekt kaller «et hyggelig møte>, rett før man blir stemt hjem. Det er det vi sier når vi vet at vi aldri skal sees igjen og at det ikke gjør noe særlig. Takk for forsøket. Nå stemte jeg meg selv hjem til Norge.

Og akkurat da jeg sto der i resepsjonen og ventet på en taxi som kunne kjøre meg inn i det nye året, og jeg tenkte alle disse smarte tankene og nesten følte meg som en professor så hørte jeg noen nordmenn si: «Godt nyttår a, Else!» Og da ble jeg så glad for at vi alle er «One big happy family» at jeg spaserte rett ut i verden med nesa i sky. Uten å se meg for, selvfølgelig. Synd jeg ikke så den glassdøra. Så da ble det blåveis før klokka var 02. Herfra kunne det bare gå en vei - oppover. Isn't it ironic... don't you think? Ikke alle kan være Mariah Carey, noen må være Alanis også. Men alt jeg klarte å tenke på, var at jeg var så glad for at jeg tross alt verken var frukt eller grønnsak. Og at det noen ganger er helt greit at ingen ser deg. Godt nyttår på forhånd til deg som tenner stjerneskudd for deg sjøl. Og husk, du er ikke alene, vi føler oss alle som grønnsaker noen ganger.

LØRDAGSSPALTIST: Else Kåss Furuseth er lørdagsspaltist i Dagbladet. Foto: Lars Eivind Bones / Dagbladet
LØRDAGSSPALTIST: Else Kåss Furuseth er lørdagsspaltist i Dagbladet. Foto: Lars Eivind Bones / Dagbladet Vis mer