Mitt liv som hivpositiv

Om min åpenhet kan bidra til å skape mer likhet og rettferdighet for kommende generasjoner av hivpositive mennesker, kan jeg dø med et smil om munnen.

«Hej, Walter. Du var här och testade dig den 15. augusti för hiv. Tyvärr måste jag meddela dig att provet är positivt och att du med största sannolikhet är smittad med hiv. Själva provet är mycket säkert, men det är viktigt att ta ett kontrollprov, för att utesluta möjligheten till förväxling.»

Slik lød de første setningene i min dødsdom. Jeg mottok dette i brevs form en augustdag i 1989. Fylt av panikk og iskald skrekk forsto jeg raskt at dette ikke er noe jeg kan holde for meg selv.

Både min psykoterapeut og infeksjonslege rådet meg likevel til å ta det rolig og ikke fortelle om min hivsmitte til noen. Selv om rådene var velmenende, opplevde jeg tydelige signaler om skam og skyld. Hiv var og er en integrert del av mitt liv, å undertrykke det faktum forsto jeg som å marginalisere meg selv og gjøre meg mer sårbar enn jeg allerede var. Mangelen på forbilder gjorde dessuten min beslutning om åpenhet sterkere. Det samme gjorde bearbeidingen av dødsangst, skamfølelser og et ønske om å etterlate meg noe. Samtidig ønsket jeg også å bidra til at andre personer med hiv ikke opplevde den samme ensomheten og utenforskapet som jeg gjorde.

Min vei til åpenheten om infeksjonen startet som en prosess med å håndtere denne dødsdommen og mangelen på forbilder. Den eneste hivpositive jeg kjente til var Sighsten Herrgård, en kjent designer som fortalte om sin smitte på midten av 1980-tallet. Jeg var derimot en helt vanlig «Medelsvensson-bög» fra en liten by i Värmland. Overveldende følelser av ensomhet og frykt ligger tydelig i minnet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

For å kunne leve et godt liv med hiv har det alltid vært viktig for meg å stoppe opp, reflektere, lytte til andres erfaringer og dele mine egne. Dette fikk jeg hjelp til av min psykoterapeut. Samme natt som jeg fikk beskjeden fortalte jeg om den til min ekskjæreste. Tre måneder seinere begynte jeg å fortelle det til venner. Etter 18 måneder fikk min familie vite om infeksjonen. Absolutt alle har gitt meg støtte og oppmuntring. Ingen har vendt ryggen til.

Etter å ha stått åpent fram i Aftonbladet i 1994, fikk jeg igjen utelukkende positive tilbakemeldinger. En støtte som ga meg styrke og rak rygg. Seinere samme året stilte jeg opp i TV4 og fortale om mitt liv med hiv. Familien støttet meg videre og forsto mitt engasjement, men ikke nødvendigvis viktigheten av det måtte være nettopp meg som var åpen om dette.

Åpenheten om min homoseksualitet og hivstatus ledet til at jeg ble tilbudt jobb i RFSL (LLHs motpart i Sverige) i 1995. Der var jeg den første åpne hivpositive medarbeideren etter 12 år med å forsøksvis synliggjøre hivpositive homoseksuelle menns levevilkår. Siden 2008 har jeg jobbet i Helseutvalget for bedre homohelse i Norge. I mine 16 år med åpenhet har jeg berørt tabubelagte tema som handlet om hivpositive personers seksualitet, dødsangst og regelbrudd på hvordan man skal forholde seg som hivpositiv.

Jeg har blitt den jeg er gjennom å konfrontere meg selv med min dødelighet og gjennom møter med mine redsler. Jeg har tatt en del risker og gjort mange feiltak, men disse har også hjulpet meg med å bli framgangsrik. Både på et personlig og profesjonelt plan. Når jeg ser tilbake på mitt liv med hiv, ser jeg mye sorg og smerte, men også solskinn, glede og framgang.

I slutten av 20-åra ble jeg nødt til å håndtere at jeg sannsynligvis ville dø i løpet av ti år. Etter sju av disse åra opplevde jeg en mental kollbøtte da jeg fikk tilbake livet i gave i form av kombinasjonsbehandlingen som dukket opp på midten av 1990-tallet. Takket være medisinene kan jeg leve ett tilnærmet normalt liv. Den neste utfordringen ble å kvitte meg med min rusavhengighet, komme tilbake til arbeidslivet og åpenheten, til tross for mange grunnleggende dårlige veivalg i fortida.

Nå har jeg nettopp passert 50 år og seiret over min siste utfordring, å etablere et liv i Oslo. Jeg inspireres av de menneskene jeg møter her og jeg elsker jobben min i Helseutvalget.

1. desember markeres den internasjonale Verdens Aidsdag. I Oslo skal den arrangeres på Jernbanetorget. Der finner dere meg på en trone verdig en konge, med tilhørende krone og kappe, for å fronte en kampanje som forteller om 999 ting du kan gjøre med en hivpositiv uten å bli smittet. Igjen er plattformen åpenhet om egen hivstatus.

Seieren over hivstatus og fordommene har mange former. Min har vært brutal og fullstendig åpenhet. Jeg er ingen stakkarslig sjukling med en infeksjon uten kur, jeg er et kraftfullt menneske som krever og fortjener respekt. Så langt har jeg kommet. Det samme kan dessverre ikke sies om spesielt mange i min situasjon. Fordommer, stigma og frynsete selvbilde kan være blytung bagasje.

En bærende kraft for meg er at åpenheten om min hivstatus er et effektivt våpen i arbeidet mot stigma, selvstigma og diskriminering. Om min åpenhet, på noen måte, kan bidra til å skape mer likhet og rettferdighet for kommende generasjoner av hivpositive mennesker, kan jeg dø en naturlig død med et smil om munnen.

ÅPEN: I dag markeres Verdens Aidsdag. Åpenheten om min hivstatus er et effektivt våpen i arbeidet mot stigma  og diskriminering, skriver Walter Heidkampf. Foto: Scanpix
ÅPEN: I dag markeres Verdens Aidsdag. Åpenheten om min hivstatus er et effektivt våpen i arbeidet mot stigma og diskriminering, skriver Walter Heidkampf. Foto: Scanpix Vis mer