Mitt liv som mann

Innimellom dagdrømmer jeg om å være en mann på 45 som er feit og skalla.

Inni meg bor det en mann. Eller kanskje det er jeg som bor inne i ham. Jeg er ikke sikker. Uansett: Mannen vil ut i verden. Han vil ut og tulle foran folk. Og folk skal le av ham. Og gud hjælpe meg, som folk skal le. Vi snakker latter med store bokstaver. Dere skal ikke sånn vanlig le. Dere skal kaste hodet bakover i et ordentlig wiplash-moment. Svetten skal piple over pannen min når jeg snakker, men jeg skal ikke merke det, for jeg driter i hvordan jeg ser ut. Jeg er kun opptatt av å få dere til å le. Jeg er en mann.

Ta det med ro, dette handler ikke om at jeg vil bytte kjønn rent teknisk. Eller at det virker slitsomt å føde. Eller utseendepress. Eller kvinnekamp, for den saks skyld. Eller mannekamp. Det handler om å være rå. Og underholde uten forbehold. Og å gå utenfor komfortsonen, på et eller annet vis. Damer er tradisjonelt sett trygge og rutineorienterte, i arbeidslivet, på scenen og i vennegjengen. De må til og med ligge på en viss måte for å komme. Mens gutta kan komme i alle tenkelige vinkler.

Jeg vil ikke være en mann fordi dame-hold-in strømpebuksen min får meg til å føle meg som en «hold-it». (En sånn liten calzone som du putter inn i mikroen som er ferdig etter 2 minutter. Alle vet at med hold- in så er du ferdig allerede etter 20 sekunder.) Nei, jeg er ikke opptatt av hold-in strømpebukse lenger, for når jeg først skal være mann så skal jeg være feit. Ikke sånn «lift-utleie for å komme seg ut av huset-tjukk», men såpass stor at det er helt tydelig at her er det levd liv. Manne-meg spiste på diner før det kom til Norge, ikke fordi det er kult, men fordi jeg er glad i mat på samme måte som biler liker bensin. Kanskje det rister litt i vannglasset på grunn av vekta mi når jeg kommer inn i tv-studio for å vitse. Men det kommer jeg ikke til å merke, for jeg er for opptatt med hva jeg skal si. Det er alt jeg bryr meg om. Jeg vitser kanskje om politikk eller familie eller noe helt hverdagslig, men forhåpentligvis er det noe med punchline som jeg alltid har drømt om å si. Kanskje jeg deler noen forbudte følelser, for det har middelaldrende menn ganske mange av virker det som. Lever ut noen fantasier på scenen. Og folk lytter, for jeg sier det jeg mener på ordentlig. Uansett er det morsommere enn det her, for jeg er bedre til å skrive. Jeg er tross alt førtifem og har lest en bok eller to. Det er ikke sikkert noen ler av det, men jeg spør ikke alle om hvordan de synes det gikk etterpå. Jeg ler fordi jeg synes det er morsomt. Jeg er en mann. Av den gamle gode sorten.

Til slutt skal mitt mannlige jeg, med den nye praktiske pc-bagen med reklame jeg har fått, gå hjem. Jeg skal være såpass lite navlebeskuende at jeg stolt bærer en blodgiversekk som om det er en floral buksedress fra Ganni. Det er kaldt, så jeg må ta på lue, men det er ikke snakk om å ødelegge luesveisen, for denne mannen har ikke hår. Jeg er skalla og tjukk og «ferdig» - og plystrer når jeg går. Kanskje jeg røyker på veien hjem. Jeg vet ikke, alt jeg vet er at når jeg røyker, så røyker jeg. Også krøller jeg pakka når den er tom og viser røyken hvem som er sjefen. Også går jeg hjem og skriver flere vitser. Kanskje ligger jeg med en dame, for damer bryr seg ikke om hvordan manne-meg ser ut. Damer bryr seg mest om hvordan de selv ser ut.

Den vanskeligste oppgaven for en kvinne er å få en mann til å le. For det kan faktisk være ganske vanskelig for mannen å le av en dame. Og noen ganger skjønner jeg det litt. For dama på scenen glemmer sjelden hvem hun selv er: En dame. Det er ikke noe gærent i det, det er en ærlig sak å ta en sniktitt i speilet. Å være stygg er absolutt ikke et must, jeg er selvfølgelig pro pen, jeg er ikke gæren. Men det er lettere å le av en som i hvert fall tilsynelatende ikke bryr seg.

Jeg prøver ikke å tøffe meg, jeg bare innrømmer at jeg innimellom dagdrømmer om å være en mann på 45 som er feit og skalla. Det er en ærlig sak. Tenk Louis CK møter sinna-Karl møter Georg Constanza. Det må være lov å drømme? Ikke fordi måne og mage er en drømmelook, men kanskje nettopp derfor er det et perfekt utgangspunkt for å underholde folk. Det er ingen forventinger. Du er en dinosaur som har sett og opplevd verden, på mange måter kongen på haugen. Allikevel er du beyond alt sammen, du er sjefen over livet. Og du har gudegaven: Du er ikke redd. Du er rå. Du har ingenting å tape. Du har bare masse rare tanker om hverandre. Og deler dem. Det aller morsomste å tulle med er jo de forbudte følelsene. Uten sikkerhetsnett.

SPALTIST: Else Kåss Furuseth skriver lørdagskommentaren i Dagbladet hver fjerde uke. Foto: Lars Eivind Bones / Dagbladet
SPALTIST: Else Kåss Furuseth skriver lørdagskommentaren i Dagbladet hver fjerde uke. Foto: Lars Eivind Bones / Dagbladet Vis mer