NATURFOTOGRAF: Ørn, under angrep fra måker. Foto: Geir Ramnefjell
NATURFOTOGRAF: Ørn, under angrep fra måker. Foto: Geir RamnefjellVis mer

På kornet:

Mitt liv som ørn

Jeg dukket, løp, dukket og snublet meg hjem.

Meninger

Det var på Vega jeg så dem komme. Havørnen er heldigvis ikke lenger et like sjeldent syn. Takket være klok forvaltning er bestanden høyere enn den har vært i historisk tid, 4000 - 6000 individer. Så stor at den faktisk begynner å true andre truede sjøfuglarter, også måkebestanden er i kraftig tilbakegang. Nå svevde to ørner høyt over campingplassen vår på den vakre øya på Helgelandskysten, som har fått verdensarvstatus på grunn av sitt rike fugleliv. Oppe i luften utspilte statistikken seg i all sin dramatikk.

OMTRENT SÅNN: Mitt liv som ørn. Foto: Mood Board/REX_Shutterstock
OMTRENT SÅNN: Mitt liv som ørn. Foto: Mood Board/REX_Shutterstock Vis mer

En flokk med måker svermet plutselig i stort antall rundt ørnene. De store rovfuglene gled kaldt og rolig på vingene sirklende på jakt etter egg, men ble utsatt for stadige stup-angrep. Måkene siktet seg inn og krasjet inn i ørnene, på hodet, på vingene. Ørnene kom litt ut av balanse, fortsatte å sirkle - før de ble angrepet igjen, og igjen. Som store B-52 bombefly som ble jaget av en sverm med jagere. Hvordan det gikk til slutt? Jeg aner ikke, vi satt og spise middag og den holdt på å bli kald.

Dessuten var dette old news for meg. Jeg visste akkurat hvordan de hadde det, ørnene. Litt tidligere på dagen var jeg ute på en løpetur, og ut av den blå himmelen kom det plutselig en skrikende måke. Jeg løp langs en sparsomt trafikkert, men sentral landevei. Likevel utgjorde mitt nærvær tydeligvis en umiddelbar og eksistensiell trussel. Måka posisjonerte seg i lufta, før den kom seilende ned mot meg. Jeg dukket, og løp videre. Tenkte «jøss, så eksotisk».

Men måka inntok posisjon i lufta igjen, og stupte rett mot meg. Jeg kunne ikke la være å dukke igjen, den avbrøt ferden bare en drøy meter over hodet mitt. Før den angrep igjen. Og igjen. Og igjen. Jeg begynte å spurte, følte meg dum. Skjønte plutselig at jeg måtte ta ut øreproppene. Jeg løp på kryss og tvers i veien, og måtte høre det hvis det kom biler. Det slo meg som en uverdig måte å dø på.

På vei tilbake dukket måka opp på samme sted, og angrep med like nidkjær aggresivitet. Jeg dukket, løp, dukket igjen og snublet meg utslitt tilbake til teltet. Fikk plutselig lyst på et egg. Å være ørn er et hardt liv.