Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Meninger

Mer
Min side Logg ut

Knut Nærum:

Mitt liv som rasist

En fortelling om hvite flekker på kartet, hvite hull på lerretet og hvite hull i hodet.

Illustrasjon: Flu Hartberg
Illustrasjon: Flu Hartberg Vis mer
Meninger

Da jeg endelig fikk lov til å gå alene på kino, gikk jeg hver lørdag på femmeren på Aladdin i Halden. Vi var en gjeng gutter fra klassen, vi satte oss så langt bak som mulig og tok i mot det vi ble servert.

Siden det ikke ble laget så mye film den gangen, var det ofte gamle filmer som ble satt opp, og vi så alt: Stumfilmklassikere, Donald- og Snurre Sprett-kavalkader, oppripede westernfilmer i overmettede farger, men aller mest var det Tarzan-filmer, som den gang var 30 år gamle, celluloidfilm som kunne sette seg fast i projektoren og ta fyr, sånn at handlingen frøs, et hvitt hull dukket opp midt i en scene fra Afrikas indre, det vokste og fikk gulsvart kant, smeltet seg større og åt opp hele bildet, til maskinisten slo av projektoren og det ble mørkt i salen til problemet var løst og filmen fortsatte.

Dette var på slutten av 1960-tallet, og vi så ting som ikke går lenger. Dumme skurker ble svarte i ansiktet og fikk black voice av dynamitteksplosjoner. Arieren Lyn Gordons erkefiende var den tungt asiatiske keiser Ming av Mongo. Tarzanfilmene fulgte et fast mønster: Hvite mennesker kommer til landet Afrika for å finne elfenben og skatter og Tarzan. Jane og hennes far er snille, de andre hvite er grådige.

Ekspedisjonen deres hyrer inn svarte bærere og begir seg inn i landet, til den myteomspunne hvite flekken på kartet, den man bare når ved å bestige den stupbratte Mutia-skrenten. På veien blir ekspedisjonen angrepet av en farlig og drepete stamme, men kommer seg videre. Bærerne er feige og har det med å falle ned fra høye steder.

I finalen blir de hvite tatt til fange av en annen farlig innfødt stamme, for eksempel pygmeer, framstilt av hvite kortvokste i blackface, men blir reddet av Tarzan og hans venner sjimpansen Cheetah og en hel drøss indiske elefanter med store pappører limt på for at de skal se afrikanske ut.

Denne Tarzan er min barndoms kultur. Ingen av oss reagerte på at det vi fikk servert, var en fortelling om hvite mennesker i et mytisk Afrika, hvor afrikanerne dels ble framstilt som monstre, dels brukt som rekvisitter og bakgrunn, hva som helst, bare ikke mennesker. Ingen av dem hadde noen annen funksjon enn å dø eller drepe. Ingen hadde et navn. Vi la ikke merke til det, for det var et hvitt hull i hodene våre.

Dette er fortellingens makt: I dokumentarfilmen «I Am Not Your Negro» forteller den amerikanske forfatteren James Baldwin om da han gikk og så de samme filmene på kino på 1930-tallet, om hvordan han – selv han, som svart gutt – identifiserte seg med Tarzan og de hvite heltene, inntil han innså at han, av utseende, lignet mer på skurkene.

Skolen vår gjorde så godt den kunne. I likhet med den norske stat var den opptatt av FN, moral og likeverd. Vi lærte at de snille landene vant andre verdenskrig, og at Norge var et av dem. Vi lærte at nazistene drepte seks millioner jøder. Vi fikk «Onkel Toms hytte» lest høyt og lærte å ta avstand fra slaveriet i USA på 1800-tallet. Vi lærte om raseskillepolitikk i USA som en urett som hadde vart altfor lenge, og at apartheidregimet i Sør-Afrika var kolonitidas siste skanse. Jeg kan ikke huske om jeg hadde hørt om fornorskingspolitikken mot samene før serien «Ante» gikk på NRK i 1975. Ingenting om tvangssterilisering av tatere.

DEMONSTRASJON: Flere tusen har møtt opp for å demonstrere etter drapet på George Floyd. Video: Øistein Monsen Vis mer

Selv det som ble sagt i beste mening, fungerer ikke alltid sett med 2020-øyne. Det er ikke lenger noen som i mangfoldets navn synger «Noen barn er brune som et nystekt brød».

Mennesker med mørkere hud enn det som var vanlig i Halden og Norge forøvrig, ble eksotisert av både rasister og anti-rasister. Første gang jeg så en svart person i virkeligheten, var da Deep River Boys (i Norge trolig mest kjent for å ha sunget en versjon av «Voi-voi» sammen med Nora Brockstedt) opptrådte på Haldenmessa i 1971. For å kunne se andre mennesker som mennesker, må du først se dem.

Jeg må ha vært rasist som barn, i hvert fall litt. Jeg tok avstand fra raseskille, men samtidig merket jeg ikke noe galt i Tarzan-filmene.

Hver gang vi trodde vi visste bedre, viste det seg at vi ikke var helt i mål. På 70-tallet var Star Wars-universet befolket av hvite menn, fantasivesener, en (hvit) kvinne og en svart mann. På 1980-tallet hyllet George Lucas og Steven Spielberg sin ungdoms kinoføljetonger med Indiana Jones, en hvit mann i Sør-Amerika og Egypt og India. På 1990-tallet benyttet Nationaltheatret seg av uironisk blackface. Norsk tv-humor har holdt det gående med black- og brownface inn i dette årtusen. Ingenting av dette var rasistisk ment, men likevel ser vi nå: Det går ikke lenger.

Man bekjemper rasisme ved å si fra når man ser den. Som en smart person sa: Du bekjemper ikke branner ved å la være å tenne på hus.

Jeg ser ting i barndommen som jeg ikke så da. En gang i framtida vil jeg kanskje se ting i 2020 tydeligere enn jeg ser dem nå.

Jeg vil oppdage det hvite hullet.

Lyst til å diskutere?

Besøk Dagbladet debatt!