EN NY VERDEN: Å kjøre Tesla har åpnet en ny verden for artikkelforfatteren.
EN NY VERDEN: Å kjøre Tesla har åpnet en ny verden for artikkelforfatteren.Vis mer

På kornet:

Mitt liv som Tesla-eier. Er det rart folk hater meg?

Sommeren jeg fylte strøm.

Meninger

Det har vært en annerledes vår og sommer. Ikke bare har det vært usedvanlig varmt og tørt, jeg har også måttet tilpasse meg min nye virkelighet som Tesla-eier. Som du vet, en av disse usympatiske snylterne som glir forbi køen, på alle måter tollfritt, fordi vi har betalt en høy inngangsbillett. På en måte omtrent like sjarmerende som de som betaler mer i billettpris for å kunne gå forbi køene i Legoland. Sannsynligvis noe av det verste du kan gjøre mot dine medmennesker. Er det rart folk hater meg?

  • På kornet er et daglig skråblikk fra Dagbladets journalister.

Min nye rolle som hatobjekt i trafikken er ukjent territorium for meg. Mitt bilhold har vært beskjedent. Under oppveksten fnøys faren min alltid av folk med biler verdt mer enn en middels bruktbil. Jeg har fulgt samme leveregel, og strakk meg til en brukt Volvo V70 da vi fikk vårt tredje barn. Fortsatt en relativt rimelig bil, mye for pengene. Jeg var derfor uforberedt på det som skulle møte meg.

Det har vært som å oppdage en ny side ved det norske folk, for å si det med Per Sandberg. Og jeg kan fortsette med gode sammenlikningene: jeg har fått føle på plagen som Stein Erik Hagen stadig gir uttrykk for. Misunnelsen. Hva var det Hagen sa før forrige stortingsvalg? At rike mennesker blir behandlet som en pariakaste her til lands. Sånn er det med oss Tesla-eiere, også.

Der jeg før kunne regne med en fair sjanse til å bli sluppet først forbi når to biler møtes ved en innsnevring, er det nå helt uaktuelt. En mann ristet demonstrativt på hodet bak frontvinduet, og økte farten. Etter den opplevelsen har jeg tatt det for gitt at jeg må vente.

Totalt ukjente mennesker, langs veien utenfor huset hjemme, på parkeringsplassen på Rema, på bilferie i utlandet, alle steder har disse fremmede en vits på lager om min Tesla. De fornedrer meg gjerne foran barna. Jeg må huske å skru av motoren. Må passe på at bilen ikke bråker på campingplassen. Er den tom for bensin? Jeg har følt meg som en tosk, for jeg har ikke forstått deres ærend og lyttet konsentrert for å forstå innvendingene.

Nå nikker jeg, og smiler overbærende. Dypest sett usympatisk, det også.