LEI STEREOTYPIER: Som tenåring ble det ukentlige møtet med Yngve Freiholt i NRKs «Borettslaget» en traumatisk opplevelse som skremte meg bort fra alle tanker om egen legning i mange år, skriver Harald Lassen. Foto: Christian Meaas Svendsen
LEI STEREOTYPIER: Som tenåring ble det ukentlige møtet med Yngve Freiholt i NRKs «Borettslaget» en traumatisk opplevelse som skremte meg bort fra alle tanker om egen legning i mange år, skriver Harald Lassen. Foto: Christian Meaas SvendsenVis mer

Mitt navn er Harald, og jeg er skeiv homofob

Det finnes vel knapt ei uke i året hvor jeg føler meg så definert og overstyrt som i Pride-uka.

Meninger

Hei! Mitt navn er Harald, og jeg er skeiv homofob.

Eller – jeg har i mine aller verste øyeblikk følt det slik.

Jeg deltar ikke i Pride. Jeg skyr å bli kalt homofil. Jeg misliker å måtte ha et eget flagg som stadig minner meg på hvor annerledes jeg er, og jeg unngår såkalte homsemiljøer. Jeg kunne brent opp sofaen til Tore og Adam fra NRKs program «Sofa», og jeg vrir meg i en blanding av irritasjon og pinlighet når Oslo Fagottkor er i primetime på NRK. Det vrir seg i min PK-infiserte hjernehalvdel når jeg tenker på det. Jeg ække særlig stolt av det, og det irriterer meg at JEG, en åpen og tolerant fyr, tenker slik. Så jeg må tenke litt høyt nå. Kampen for skeive rettigheter, toleranse og inkludering er for viktig til å holde kjeft.

Det finnes vel knapt ei uke i året hvor jeg føler meg så definert og overstyrt som i Pride-uka. Ei uke hvor jeg føler meg så annerledes og så liten som minoritet.

«Legningen er vår identitet og nå skal vi F*** meg vise dem!!»

Nei, jeg kan vel nevne 100 ting som beskriver hvem jeg er bedre enn legningen min. Og for meg selv er det å ikke delta et valg som understreker min frihet i like stor grad som de som deltar. Og det synes jeg er fryktelig fint!

Artikkelen fortsetter under annonsen

Tro det eller ei, men det finnes mye fordommer i det skeive miljøet.

Ved å ikke delta på Pride møter jeg direkte eller indirekte indikasjoner på at jeg er homofob eller sneversynt. Og når det kommer opp i dagen at jeg selv er skeiv, ja da er jeg i kategorien «stakkars, han fornekter sin legning, miljø og sin identitet».

For la oss si det som det er: Det finnes vel ikke noe miljø som er mer opptatt av å definere deg ut fra din legning og videre stille forventninger til din levemåte som det skeive miljøet. Eller «gayspectations», som jeg i mangel av et bedre norsk ord kaller det.

Pride er kanskje en feiring av solidaritet, annerledeshet og frihet, men på det verste opplever jeg hele arrangementet som ekskluderende, stigmatiserende og fordummende. Et miljø som reduserer seg selv til en corny og seksualisert gjeng med sjarmerende interesser. «Nåhh, de er jo søte da – homsene!»

//I'm gonna werk like Beyoncé// I'm gonna move like Shakira //Twerk it like Miley // og noe om å bounce som Nicki, synger «Espen» i årets Pride-låt. Fengende, men ikke særlig samlende – i hvert fall ikke for meg.

Det samme kan man vel si om den offisielle Pride-åpningen med drag-gruppa X-Dolls, «Espen», lesbebandet Hungry Hearts og MGP-Margaret. Så var det bare å gønne på utover uka med Euroflash, MGP-Quiz, Eurovision-disko og musikal-karaoke. Nevnte jeg 50 Shades of Gay?

Hva er egentlig «skeiv bowling» og «skeiv slam-poesi»? Hva i all verden skiller egentlig «skeive kunstnere» fra resten av de andre? Bytt ut «skeive» med «kvinnelige» og du skjønner fort hvor vanvittig det egentlig er. Behovet for definere etter legning er enormt. Det er så klamt. Det er så trist.

Problemet er ikke artistene i seg selv, eller Adam og Tore, Oslo Fagottkor og Skam-Eskild (ja, jeg vet han er fiktiv, noe som gjør saken enda verre). Problemet er Oslo Pride og alle andre viktige kanaler som hele tiden lar disse få profilere og definere en stor gruppe.

Å skape egne stereotypier, utvikle felles preferanser, levemåter og trender er en typisk tendens for lukkede subkulturer, ifølge kjønns- og medieforsker Wencke Mühleisen. Er det ikke på tide å komme oss opp av denne subkultur-gropa? Chille ned litt. De før oss har skapt plass til oss! For meg betyr det rom til å skrive denne kronikken og videreføre kampen mot å normalisere det å være skeiv – bare fra en litt annen vinkel.

VGs Morten Hegseth skriver i sin kronikk «Det nye homohatet» om hvor reaksjonært det er å ikke like «ekspressiv homofil oppførsel».

«Det er ikke de komfortable og konforme homsene som har forandret verden (…) Jo mer annerledeshet vi ser og gjøres oppmerksom på, jo større blir den generelle toleransen.»

Hegseth avslutter med å oppfordre til å dra på homseklubb, shotte vodka, danse til Beyoncé og dra på «homsefylla», hva enn det er.

Personlig er jeg ikke særlig fan av å tillegge noen typer homofile mer ære og større verdi enn andre.

Dette tankemønsteret minner meg mer om 70-tallets feministkamp med rødstrømper, kvinnegrupper som hater menn, egen kvinnehus, kjønnshår i alle retninger og mensen til middag. En metode de aller fleste av oss i dag ser på som unyansert og ganske så reaksjonær. Avgjørende den gang da, men ikke særlig effektivt nå. Man må ha med mangfoldet og handle nyansert i tråd med det varierte samfunnet vi faktisk lever i.

Folk må for all del være som de er, noe annet er uakseptabelt. Jeg er bare redd det ikke er så enkelt i det skeive miljøet. Stereotypiene og det voldsomme fokuset på alt vi elsker å forbinde med skeive mennesker kan faktisk hindre unge gutter og jenter til å leve som den de er.

Som tenåring ble det ukentlige møtet med Yngve Freiholt i NRKs «Borettslaget» en traumatisk opplevelse som skremte meg bort fra alle tanker om egen legning i mange år. Man kan jo le seg skakk av det i dag, men den gang var det blodig alvor. Det var NRK og Yngve som plasserte meg i «skapet». Et veldig stigmatiserende begrep som for øvrig selv burde gå inn i skapet og aldri komme ut igjen. Vi har alle kommet ut som den vi er. Ut av vår mor – og det burde holde.

Vi skal gjerne feire ulike kjønnsuttrykk, sies det. Ja, så la oss begynne med det! La oss vise fram variasjonen!