ALLES ANSVAR: Dersom vi ikke bygger sterke lokalsamfunn med ansvarsfulle voksne for barn, må vi fortsatt nøye oss med et halvert barnevern, skriver Magne Raundalen. 
Foto: Sara Johannessen / SCANPIX
ALLES ANSVAR: Dersom vi ikke bygger sterke lokalsamfunn med ansvarsfulle voksne for barn, må vi fortsatt nøye oss med et halvert barnevern, skriver Magne Raundalen. Foto: Sara Johannessen / SCANPIXVis mer

Mitt og ditt barnevern

Det offentlige barnevern er totalt avhengig av at vi fungerer. Det gjelder hver eneste av oss.

Når UNICEF i samarbeid med Dagbladet nå retter søkelyset på vårt individuelle ansvar for bedre beskyttelse av utsatte barn, treffer de en åpen nerve. Den dreier seg om samspillet mellom en sterk stat, en svekket familie og et barnevern som svikter. Det er ikke noen overraskelse at vi så ofte kan lese i avisen at barnevernet svikter i det å oppdage og hjelpe nasjonens barn når de blir mishandlet eller utsatt for alvorlig forsømmelse. Svaret på hvorfor barnevernet oppdager så få av de mest utsatte er kort og godt at barnevernet ikke er oppdagelsesreisende. Det er konstruert som et mottakersystem basert på meldinger fra andre oppdagere. De er avhengige av at vi hjelper til eller melder fra, du og jeg.

Tidlig på 90-tallet startet amerikanske barnevernsmyndigheter en alvorlig barnevernsdebatt med tema barnemishandling i fokus. Etter at barnelegene deres tidlig på sekstitallet hadde gjenoppdaget barnemishandlingen, og gitt den topp prioritert under tittelen the battered child syndrome – det forslåtte barn-syndromet - steg de årlige, statistiske anslagene om antall mishandlede og forsømte barn fra 75000 tidlig på 70-tallet til 2.4 millioner tjue år seinere. Det var helt åpenbart at det amerikanske barnevernet var fullstendig nede for telling, og deres praksis ble beskrevet som å ’undersøke og henlegge.’ Sterke røster erklærte barnevernet som en total fiasko som ikke var konstruert for å beskytte nasjonens barn.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Denne moralske svikt overfor de mest utsatte og vergeløse, ble utvidet til å bli betraktet som en nasjonal katastrofe. Både fordi nasjonen hadde sviktet barna, og fordi milliarder av dollar gikk til å håndtere alvorlige problemer, stoff og vold for bare å nevne to, som klart hadde sine røtter i den forsømte barndommen.

Dersom man ikke var i stand til å styrke nærmiljøets ansvar for barn i nød, ville man fortsatt være uten et reelt barnevern. Svaret fra det amerikanske barnevernet ble i første om gang, og fram til denne dag, begrenset til å mobilisere i forhold til andre faginstanser for barn. Den store, sosiale mobiliseringen uteble. Nettopp i disse dager har man startet en ny barnevernsdebatt med det samme utgangspunkt: systemet er en fiasko, nasjonens barn er i realiteten uten beskyttelse, vi må etablere folkets barnevern.

Mitt hovedspørsmål er derfor om vi trenger denne debatten. Vi er tross alt ikke Amerika. Vi er et lite og oversiktlig land, i befolkning er vi ca halvparten av New Jersey. Mitt svar er at vi trenger denne debatten her og nå. Dersom vi fortsetter å lene oss tilbake og overlate ansvaret for nasjonens barn til det statlige og kommunale barnevern, har vi sagt oss tilfredse med å fortsette med et halvert barnevern. Kort og godt fordi det offentlige barnevern er totalt avhengig av at vi fungerer. Det gjelder hver eneste en av oss. For en tid tilbake fikk jeg telefon fra en nabo til en 9-åring. Hun var blitt vekket av at det ringte på klokken ett på lørdagsnatten. Barnet som sto der i oppgangen var på helgebesøk hos sin far, og nå var ikke pappa der. Barnet hadde prøvd å nå ham på mobilen, men han svarte ikke. Tilslutt klarte den alarmerte kvinnen å få kontakt med barnets far som svarte at han kom hjem, men han kunne ikke si når. Hennes spørsmål til meg var om hun skulle si noe om dette til barnets mor eller ikke. Uansett kom hun til å være på vakt i framtiden. Mitt svar var at hun skulle være på vakt, men samtidig var dette så alvorlig at hun måtte melde det til Barnevernet.

De spørsmålene jeg ønsker å reise med denne artikkelen dreier seg om mobilisering av ansvar for beskyttelse av barn, og adressen er oss alle, medlemmer av slekt, vennekrets og naboskap. Min utfordring går videre til politikerne. Når en slik mobilisering i dag er fraværende, skyldes det forestillingene om at barnevern er en oppgave for en sterk stat. Vi må få en total holdningsendring som sier oss at beskyttelse av barn i nød er en del av vårt daglige ansvar som medlem av det sivile barnevernet i et sivilisert samfunn. Vi må etablere en mental avvergeparagraf for barnemishandling og forsømmelse av barn i den norske folkesjelen. Samtidig må vi anvende juridiske avvergeparagrafer mot de offentlige instanser som svikter. Vi må ikke så inderlig vel tåle at de vergeløse og elendige er uten hjelpere.

Hvor skal vi begynne? Vi må begynne med å gå hjem for å se og for å gi. Vi er ikke kommet for å ta. Helsesøster må gå hjem for å se. Nå besøker hun bare 70% av nasjonens førstefødte. Barnehagen må våkne og melde fra. I dag kommer bare 3% av bekymringene fra barnehagen. Det til tross at vi har over 80% barnehagedekning. Barnehagen må gå hjem for å se hvert halvår. Vi må gå til naboen og tilby hjelp. De som får hjelp må siden oppmuntres til å hjelpe andre.

Skolen må melde tidligere, ikke slik som nå når de venter til barnet er blitt et problem for dem. Derfor må skolen gå regelmessig til hjemmene de tre første skoleårene. Vi er ikke ferdige med det. Dette er bare slutten på begynnelsen. Dersom vi ikke bygger sterke lokalsamfunn med sterke voksne, det vil si ansvarsfulle voksne for barn, må vi fortsatt nøye oss med et halvert barnevern.

La meg avslutte med en historie jeg hørte på et barnevernsseminar nylig. En ansatt i barnevernet ble i et vanlig selskap konfrontert av en opprørt mann som kunne fortelle at de som hadde flyttet inn i huset ved siden av hans, ikke passet tilstrekkelig på sin ti-åring. Blant annet var gutten i fjor blitt observert ute og alene hjemme en sommernatt iført Batman drakt. «Jeg måtte spørre meg selv, og nå spør jeg deg, hvor er barnevernet i denne kommunen?» Det falt ham ikke inn å spørre seg selv om hvem og hvor han var. Dermed har jeg illustrert hovedpoenget med denne artikkelen. Han var den fraværende ene.