FORTERE FOROVER: Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen vil åpne for å straffe skoler og kommuner som ikke handler raskt i mobbesaker. Foto: Terje Pedersen / NTB scanpix
FORTERE FOROVER: Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen vil åpne for å straffe skoler og kommuner som ikke handler raskt i mobbesaker. Foto: Terje Pedersen / NTB scanpixVis mer

Mobbenansvaret blir vanskeligere å løpe fra

Men det er fallgruver i de nye tiltakene.

Kommentar

Mobbing er dyret som nekter å dø. Alle regjeringer vil den ødeleggende hetsingen barn i mellom til livs, ingen har lykkes. I går la han som nå står ved roret, kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen, frem sine tiltak. Der finnes gode ideer, samt noen som kan ha utilsiktede konsekvenser.

Tiltakene følger opp rapporten fra Djupedal-utvalget, som pekte på behovet for ansvarliggjøring i systemet, for å hindre at saker stopper opp når lærere og skoleledelse står rådville mens et barn får det stadig verre. Det mest positive ved forslagene til Kunnskapsdepartementet er at de skal sikre bevegelse og handling. Det virker fornuftig å gi eksterne instanser som fylkesmannen og barneombudet utvidede roller, å ha beredskapsgrupper parat, og å ha bedre tjenester der barn som blir plaget kan få hjelp. Slik kan det bli større press på skolene for å rydde opp, og andre steder å henvende seg hvis skolen mislykkes.

Men i forslagene kan det virke som om alle tiltak er gode tiltak. Slik er det ikke alltid, men trusselen om straff for passivitet kan viske ut det skillet enda mer. Kunnskapsministeren foreslår dagbøter, vedtatt av Fylkesmannen, som kan ilegges kommunene hvis de ikke handler raskt nok i mobbesaker. Å bruke pisken på den måten er problematisk.

Artikkelen fortsetter under annonsen

For det første vil det legge beslag på tid og ressurser på et felt der dette bør styres inn mot konkrete saker. Det er vanskelig å se for seg at innrapportering, vedtak og ny vurdering skal kunne foregå uten en pesende papirmølle.

For det andre kan kravet til rapportering og dokumentering som en slik ordning ville måtte basere seg på, føre til at skoler og lærere, som allerede har et stort ansvarsområde, føler det nødvendig å rapportere at de gjør noe fremfor at de gjør noe hensiktsmessig. At de jobber på kort sikt og ikke lang.

Sosiale konflikter er sammensatte. De som braker inn i dem uten å holde følsomme fingertupper foran seg, kan gjøre mer skade. For eksempel forteller barnehageforskere om hvordan barn som blir utstøtt, ofte er de som ikke skjønner kodene i leken til de andre barna. Da vil en langsiktig strategi være å jobbe med alle barna, og å hjelpe den som blir utestengt i å forstå presmissene og bli mer sosialt kompetent, snarere enn raskere og mer forserte tiltak. Det finnes også eksempler på tvungne forsoninger mellom mobber og mobbeoffer som kan føles som et nytt overgrep mot den som har lidd urett.

Det er også verd å spørre om hva slags nye ressurser og fagkompetanse Fylkesmannen vil få, når det nå er de, og ikke for eksempel Barneombudet, som skal fatte endelige vedtak i disse sakene. Regjeringens satsning på de lokale helsetjenestene er et eksempel på at oppgavene plasseres hos de som skal ha kompetanse i å løse dem. Den samme sansen for erfaring og skjønn bør ligge til grunn når en kamp så intrikat som denne skal kjempes.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook