Mobbeofre uten rettsvern?

I Eidsivating lagmannsrett har Finansforbundet (YS) nylig vunnet en sak om mobbing mot sitt eget medlem Marit T. Carlsen. Rettens dom og premisser kan vanskelig kalles noe annet enn et stort nederlag for fagbevegelsen.

Nyere forskning viser at over 100 000 arbeidstakere - og ledere - lider daglig av psykososiale krenkelser i arbeidsmiljøet. 100 000- 200 000 er uføretrygdet av lignende grunner. Ofrene lider og dominerer selvmordsstatistikkene blant voksne. Med dette som dramatisk bakgrunn reiser saken spørsmålet om arbeidstakere har noe reelt rettsvern mot mobbing i dagens Norge.

Marit T. Carlsen arbeidet i Finansforbundet i 25 år. Selv hennes motpart måtte i retten innrømme at hun har vært humørfylt, pliktoppfyllende, dyktig og et glimrende ansikt utad for forbundet. Ikke minst under bankkrisa viste hun en imponerende innsats. Hun lot alltid hensynet til medlemmene veie tyngst. Utad høstet hun stor anerkjennelse. Men innad ble hun etter hvert motarbeidet av sentrale krefter. Usanne rykter begynte å florere.

Etter at Carlsen i 1994 hadde reservert seg mot et presseutspill fra sin hovedtillitsvalgte, ble hun isolert og alle hennes arbeidsoppgaver kansellert. Summen av påkjenninger over flere år førte til et psykisk sammenbrudd. Fortvilet leverte hun en skriftlig oppsigelse som hun seinere trakk tilbake. Da saken kom for Oslo byrett i 1996 og i lagmannsretten i år, var de rettslige temaene: Var Carlsen blitt mobbet. Kunne hun rettsgyldig trekke oppsigelsen?

I denne saken har Finansforbundet havnet i en etisk tvilsom dobbeltrolle både som arbeidsgiver og fagforbund. Det førte til at Carlsen ble nektet advokatbistand og måtte føre saken selv. Da Carlsen for egen regning ville føre en sakkyndig spesialist i organisasjonspsykologi, motsatte forbundet seg dette, og fikk rettens medhold i at sakkyndig ikke skulle føres.

Etter fem ukers hovedforhandling i lagmannsretten skulle en tro at retten - uansett dom - ville legge fram klare domspremisser. Så viser det seg at dommen er nesten uten juridisk drøfting, har åpenbare logiske brister og mangel på psykologisk innsikt. Resultatet er sjokkerende.

Retten har riktignok forstått at det er summen av små og store episoder som til sammen bryter ned et menneske som mobbes, men dette lar retten forbli en passiv innsikt. For den drøfter bare en håndfull av over 100 negative handlinger og episoder som Carlsen la fram. Trass i dette må retten slå fast at flere av de anklagene som brøt henne ned er usanne. Men hva hjelper det når retten i neste sekund sier seg helt enig i forbundets syn at dette «ligger innenfor det som må aksepteres i arbeidslivet...»! Retten forklarer ikke den juridiske bakgrunnen for at en arbeidsgiver har en slik rett til å benytte grove usannheter mot sine ansatte.

Retten ser ikke engang at det handler om mobbing når arbeidsgiver underslår Carlsens post, arkiverer den og benytter den til å bakvaske henne. Om de usanne anklagene mot Carlsen, presterer retten å si dette: «Hvor vidt anklagene medførte riktighet eller ikke, vil ikke være avgjørende for spørsmålet om disse var ledd i en mobbing av Marit T. Carlsen. Derimot vil spørsmålene om hvorledes anklagene ble behandlet av forbundet kunne ha betydning i denne forbindelse.» Oppsiktsvekkende nok tar ikke retten seg bryet med å forklare hvordan usanne anklager kan benyttes på annen måte enn å skade en ansatt. Slik trylles spørsmålet om mobbing vekk.

Vi skal gjengi noen få av de usanne anklagene og vise hvordan de «ble behandlet» av forbundsledelsen.

Carlsen ble beskyldt for å bedrive forhandlinger bak medlemmenes og advokatenes rygg i tre oppsigelsessaker i Fokus Bank. I flere saker i Sparebanken Midt-Norge ble hun beskyldt for å ha oversittet søksmålsfristen i arbeidsmiljøloven. Begge disse anklagene ble motbevist av den som da var hovedtillitsvalgte i de to bankene. Dette legger også retten til grunn.

Anklagene ble brukt i minst fire møter for å vise at ledelsen ikke hadde tillit til Carlsen. Videre sendte ledelsen en beklagelse av Carlsens påståtte opptreden til arbeidsgiversidens advokat - uten å sjekke fakta.

Ett år seinere ble anklagene brukt i oppsigelsesvurdering av henne. Begge anklagene ble gjentatt for byretten og lagmannsretten, før de altså ble ettertrykkelig motbevist.

Carlsens ektefelle og far døde med kort tids mellomrom, og hun arvet kausjonsansvar etter begge. Hun innfridde gjelden ved å selge huset, mens forbundet presterte å skrive en advarsel fordi personallånet i en kort periode ikke ble betjent.

En kollega anklaget Carlsen for å handle i arbeidstida. Fakta viser at hun hjalp en kreftsyk kollega med kantineinnkjøp. En sakkyndig kunne fortalt retten at bakvaskelser som bygger på denslags banaliteter også er en form for mobbing og må telle med i det totale mobbebildet.

Plassen tillater ikke å berøre de over 100 andre episodene i dette bildet. Av makabre detaljer vil vi likevel nevne at da forbundsledelsen fryktet at Carlsen var suicidal, lot de være å sette i verk hjelpetiltak. For de mente at et selvmord neppe ville skje i arbeidstida...

I løpet av fem uker presterte retten å behandle en mobbesak med slike groteske ingredienser uten at omsorgsplikten i arbeidsmiljøloven ble berørt.

Dette er altså eksempler på hva retten mener er en behandling av ansatte som «ligger innenfor det som må aksepteres i arbeidslivet». Det er en lite trivelig form for overmennesketenkning som retten her åpner for. Retten - og Finansforbundet - mener i praksis at dersom en arbeidstaker ikke tåler usannheter som brukes for å skade den ansatte, må hun værsågod finne seg i å forlate arbeidslivet.

Et team fra Hartmark Iras AS vurderte Finansforbundet i 1992. Seniorrådgiveren beskrev tilstander som var de i særklasse verste han har opplevd i arbeidslivet. Han fant en total mangel på evne til å ta et oppgjør med en helseskadelig bedriftskultur. Den tidligere bedriftslegen skriver at flere har blitt syke av arbeidskonflikter i sekretariatet.

Carlsens vitner fortalte om frykt. Trusler ble satt fram mot en landsmøtedelegat som ville granske deler av sakskomplekset. Disse vitneprovene er gjort usynlige i dommen. Et slikt miljø vurderer retten likevel som godt, bygd på hva ledelsen og ledertro vitner hevdet i retten.

Marit T. Carlsen har brukt yrkeslivet til å hjelpe andre. Selv ble hun knekt underveis. Nå må hun sågar bruke sine beskjedne midler til å betale 487420 kroner i saksomkostninger - til sitt eget fagforbund! Kan de mennesker som hun hjalp sitte stille og se på det? Vi er overbevist om at hele fagbevegelsen har interesse av at en slik dom med klart klassepreg ikke må bli rettskraftig. Skulle dommen i mobbesaken derimot bli stående, vil den bli en helsefarlig rettskilde i åra som kommer. Hvem er tjent med det?