IKKE MOBB KAMERATEN MIN:Trine Eilertsen fortalte i 2011 historien om hvordan læreren hennes fikk hennes vennegjeng til å bekjempe mobbing. Nå har denne strategien fått støtte i forskningen, skriver Aksel Braanen Sterri.   FOTO: PAUL S. AMUNDSEN/Dagbladet
IKKE MOBB KAMERATEN MIN:Trine Eilertsen fortalte i 2011 historien om hvordan læreren hennes fikk hennes vennegjeng til å bekjempe mobbing. Nå har denne strategien fått støtte i forskningen, skriver Aksel Braanen Sterri. FOTO: PAUL S. AMUNDSEN/DagbladetVis mer

Mobbing er ikke kult

Skal vi få bukt med mobbingen, må de populære elevene inkluderes i arbeidet.

Kommentar

Tragedien med den 13-årige jenta som ble funnet død i ei hytte på Valdres på nyttårsaften, har vist seg å være mer enn en familietragedie. Moren forsøkte i lang tid å melde fra om at datteren hennes ble mobbet.

Nå kappes politikerne om å foreslå tiltak for å bedre rutinene for å følge opp mobbesaker. Det er bra vi har politikere som tar mobbing på alvor. Mobbing ødelegger barns liv, og kan gi arr som varer livet ut. Og vi trenger bedre rutiner.

Men fokuset på rutinene for å håndtere de verste tilfellene etter at de har skjedd, må ikke gå bekostning av at vi forhindrer at mobbingen skjer. Her trenger vi en mer forskningsbasert tilnærming enn politikerne legger opp til.

Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isakens varsler at han vil følge opp Djupedal-utvalgets forslag om å gi bøter til skoler som ikke følger opp klagesaker.

Arbeiderpartiets Trond Giske vil gå enda lenger. Han vil gi Barneombudet mulighet til å stenge skoler som ikke tar mobbing på alvor. Røe Isaksen har allerede fått inn i lovverket at en skole kan flytte en mobber.

Denne cocktailen kan ha uheldige virkninger. Skolene får nå et tydelig insentiv til å kvitte seg med trøblete elever, framfor å ta problemet ved roten.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det er heller ikke sikkert at straffen fungerer preventivt. Da jeg startet på ungdomsskolen, ble samtlige gutter i min noe bråkete vennegjeng «invitert» inn på rektors kontor og truet med at hvis vi ikke passet oss så ville vi bli sendt på en skole for trøblete ungdom. Den eneste sikre virkningen av det møtet var en økt skepsis til ledelsen og en forsterket identitet som urokråker.

Flytting er heller ikke uproblematisk for offeret. Om mobbeofferet anses for å være ansvarlig for at en ellers populær elev blir flyttet kan det forsterke, framfor å redusere, offerets problem.

La det ikke være tvil: Når en situasjon har kommet helt ut av kontroll kommer vi ikke utenom å skille mobber fra mobbeoffer, men det er et feilspor om dette skal være det foretrukne virkemiddelet, eller et lønnsomt alternativ for skolen.

Mobbing er ikke først og fremst et individuelt problem, som skyldes at noen mobbere er dårligere mennesker som må straffes eller flyttes (se for eksempel). Det avhenger i stor grad av at en betydelig andel av elevene aksepter mobbing, noe vi ser ved at noen skoler er tilnærmet mobbefrie, mens andre skoler opplever mye mobbing.

Men hva kan vi gjøre? Trine Eilertsen var, i en kommentar i Bergens Tidende i 2011, inne på et fruktbart spor. Her fortalte hun en historie om hvordan en innflytelsesrik lærer ba hennes vennegjeng om å forhindre mobbing.

De var ikke mobbere, men de var sosialt innflytelsesrike tilskuere til mobbing. Når de slo ned på mobbingen de så rundt seg, reduserte det konfliktene i klassen.

Denne strategiens effekt fikk støtte i en grundig randomisert eksperimentstudie publisert i PNAS 4. januar i år.

Forskerne implementerte et program på 28 av 56 utvalgte ungdomsskoler i USA, hvor noen elever ble plukket ut til å identifisere konflikter på skolen og deretter bedt om å motarbeide det, f.eks. gjennom kampanjer på skolen.

Elevene fant blant annet på anti-mobbe-slagord som de spredde på nett og på skolen, ofte sammen med bilder av populære elever som var med i programmet. Et annet tiltak var å spre oransje armbånd til elever som bidro til å redusere konflikt.

Forskerne fant en 30 prosents reduksjon i konfliktnivået på skolene som hadde innført programmet. På skolene med en stor andel populære elever som deltok i programmet, gikk konfliktnivået ned med 60 prosent.

Reduksjonen ble reflektert i endrede holdninger. Størrelsen på endringen var lik det å gå fra at bare noen få var negative til rasistiske vitser (på skolene uten programmet) til at 3/4 var negative (på skolene med populære elever i programmet).

Det betyr ikke at tiltak direkte rettet mot mobber og mobbeofre ikke vil virke.

En har for eksempel sett svært gode virkninger av kognitiv atferdsterapi for unge med spesielle problemer. Becoming a man-prosjektet i Chicago har ved hjelp av slik terapi redusert voldelig kriminalitet med 44 prosent.

Også tiltak for å lære selvkontroll og empati, slik Ludvigsen-utvalget har foreslått, vil virke.

Men studien i PNAS viser at direkte, holdningsskapende arbeid, ledet av elevene selv, kan ha betydelig virkning i å forhindre mobbing.

Den viser også at det er spesielt viktig å la morgendagens Trine Eilertsen, altså elevene med stort nettverk, delta og ta lederskap i et slikt prosjekt.

Unge er spesielt sensitive for hva som gir status. Når de populære elevene selv deltar i anti-mobbearbeid, påvirker det andre til å ville arbeide for å dempe, framfor å forsterke konfliktene på skolen.

Framfor at politikerne kappes om hvem som kan være strengest, bør skolene stimulere elevene til å bedre miljøet på egen skole.

Det er ikke kult å mobbe. Det må elevene overbevises om hver dag.