Mobbing i utvalg

Om vennskap, mobbing, samhold og klining i et skolekorps. Ikke helt samspilt.

TV: Jeg vil gjerne slå et skarptrommeslag for «de kule», de tøffe gutta med stor klarinett og de blonde, plettfrie drillpikene. Hvordan har de det egentlig?


I denne nye dramaserien for barn og ungdom på NRK?1 får vi ikke vite stort om de kule, annet enn at de har glans i håret og mobber alle som er annerledes.

Nazi med stav
Hvorfor kan ikke de kule bli tildelt interessante roller? Det er dårlig korpsånd, vil jeg si, å gjøre de kule til pappfigurer og vie all interesse til nerdene, taperne, de tjukke, de narkoleptiske og de klønete. Norsk tv-drama har det med å drite en lang marsj i de kule. Hvor ligger ansvaret?

Gamle Tomter skolekorps har i ni år vært dirigert av den vimsete Morris (Henrik Mestad), som mener at det viktigste ikke er å spille reint og i takt, men å ha det gøy sammen. Han får sparken på 17. mai og erstattes av en kvinnelig Führer (Cecilie Mosli) som siterer Churchill og mener nådeløs disiplin er det eneste som nytter for et korps som vil hevde seg.

Dette liker ikke våre hovedpersoner, en ukul gjeng med sjarmerende nerder. Babb, som både er tjukk og stammer, narkoleptiske Murmel, den altfor flinke Ling og den prinsippfaste brilleslangen Ikko, som hver dag i fire år har ringt på hos Ling uten å få sjans. Finnes det ikke medikamenter mot slik standhaftighet?

Unyansert
Jeg tror dramaserier som dette kunne tjent på ikke å mobbe de kule. Men i stedet lager man et univers der de sjarmerende taperne er mennesker, mens mobberne og vinnerne er Barbie-dokker. Det er litt barnslig, lissom. Handlingen blir skjematisk og avstanden lang mellom de genuint fine øyeblikkene, som det tross alt finnes en del av i «Orps».

Særlig er Babb en morsom og sår karakter. Men aller mest imponerende er synergitenkningen.

Etter at de fem episodene er vist på den reklamefrie markedsføringskanalen NRK?1, vil Ikko og gjengen og kjerringa med staven dukke opp på kino i mars.