MOBBING: Den anklagede læreren er ikke godt nok anonymisert, mener Øystein Helmikstøl. Foto: Berit Roald / NTB Scanpix
MOBBING: Den anklagede læreren er ikke godt nok anonymisert, mener Øystein Helmikstøl. Foto: Berit Roald / NTB ScanpixVis mer

Mobbing og presseetikk

Er det helt greit at mobbeekspert får angripe en lærer i Dagbladet?

Meninger

På lørdag den 15. november intervjuer Dagbladet Kristin Oudmayer i Unicef.

Oudmayer får uten kritiske spørsmål komme med sterke beskyldninger mot en lærer.

Intervjuet inneholder opplysninger som jeg mener gjør at læreren ikke er anonymisert godt nok. Verken lærer, skole eller skoleeier får anledning til å forsvare seg mot beskyldningene.

Dagbladets intervju er presseetisk problematisk ut fra punkt 4.14 i Vær varsom-plakaten, der det heter at «de som utsettes for sterke beskyldninger, skal så vidt mulig ha adgang til samtidig imøtegåelse av faktiske opplysninger».

Generalsekretær Kjersti Løken Stavrum sa til fagbladet Journalisten i fjor at «de som bedriver journalistikk, må vite at det alltid er minst to sider av en sak.» Selv mobbesaker kan altså ha flere sider.

Jeg lurer på om det også er andre årsaker til at alarmen ikke gikk i Dagbladet før publisering av intervjuet.

Velmenende journalister møter velmenende ofre for mobbing, som ufiltrert får fortelle slik de selv opplevde det.

Det er ikke helt sånn med voldteksthistorier, vel? Eller i andre saker om påstått kriminalitet? Da er journalister forsiktigere. Det hender til og med at vi prøver å sjekke hva som faktisk skjedde.

Hvis vi virkelig skal ta mobbehistorier på alvor, bør vi oftere sjekke fakta og gi folk anledning til å imøtegå beskyldninger om mobbing. Det blir færre mobbesaker av det, men de blir mye bedre.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Jeg vil forsvare Unicefs mobbeeksperts rett til å fortelle sin versjon av historien, det er Dagbladet jeg først og fremst kritiserer.

Men om kampen mot mobbing er tjent med at en mobbeekspert angriper en lærer på den måten jeg mener Oudmayer gjør i Dagbladet, er jeg usikker på.

Det blir ikke en god offentlig samtale av sånt, i alle fall når en av partene ikke engang blir invitert inn i samtalen.

På twitter har jeg fått reaksjoner, blant annet fra flere psykologer, som ikke skjønner hvorfor jeg reagerer på Dagbladets intervju.

Psykolog Heidi Tessand skriver at hun ikke leser intervjuet som fakta, «det er en beskrivelse av hvordan hun opplevde det som barn.»

Forskere har analysert dommeravhør med barn. Det viser spenninger mellom to veldig ulike fagmiljø: det kliniske og det rettslige.

Psykologen er opptatt av pasientens opplevde virkelighet. Juristen er interessert i det som objektivt er riktig og hva som skjedde i den faktiske virkeligheten.

Det er vrient. Mens psykolog Heidi Tessand ikke leser intervjuet i Dagbladet som fakta, oppfatter jeg at psykolog Jon Vøllestad slår ting fast på twitter når han skriver at «her var det LÆREREN som mobbet.»

Mulig det. Men mener psykologer at det er greit å fastslå sånt uten å ha hørt lærerens versjon? Jeg vil omskrive det Kjersti Løken Stavrum sa om oss journalister: Også de som bedriver psykologi, må vite at det alltid er minst to sider av en sak.

Man kan si mye om lærere (og det gjør vi), men ulempen med kravene i et godt presseetisk regelverk er at selv lærere må bli gitt anledning til å forsvare seg.