Mobilprat i heksegryta

Velspilt og påkostet spionthriller, men for mye av det gode.

FILM: «Body of Lies» er en velgjort og påkostet spionthriller, med stjerner både foran og bak kameraet, likevel makter aldri historien virkelig å engasjere og man sitter igjen med en følelse av å he sett den flere ganger før.

Enklest kan «Body of Lies» beskrives som en krysning mellom «Syriana»(2006), «Spy Games»(2001) og «The Kingdom»(2008). Vi snakker om en post 11. september-thriller, der CIA og al-Qaida bruker verden som boltreplass, og der den kjekke, rettferdighetssøkende agenten forelsker seg i «feil dame« og oppdager at alt ikke nødvendigvis er great in the greatest country in the world.

Tortur og svik

Leonardo DiCaprio spiller Roger Ferris, CIAs beste feltagent, en arabisktalende, snarrådig amerikaner med rett til å drepe. I hvert fall hver gang Ed Hoffman (Russell Crowe) ber ham om det. Ed Hoffman er CIA-veteranen, den Washingtonbaserte etterretningseksperten, som overvåker hvert støvkorn i Midtøsten, og som veileder Ferris over mobiltelefon, mens han stadig spiser, drikker og kjører sitt kjernesunne avkom på fotballtrening. Symbolikken kunne ikke vært tydeligere.

Plottet er like enkelt som det er komplisert. Et ukjent midtøstenbasert terrornettverk utfører aksjoner mot vestlige mål. Det er Ferris’ oppgave å finne bakmannen, og det er Harris som gir ordrene. Av dette følger tortur, innsidehandel og svik. I krig kan man ikke stole på noen. Ikke engang sine egne.

Overvåkningståka

Jo da, dette lyder som oppskriften på en god spionthriller. Og på mange måter har Ridley Scott laget en velregissert og severdig film. En film som forteller oss at amerikanerne (altså oss) har verdens mest sofistikerte overvåkningsteknologi og våpen, men at terroristene for lengst har lært seg å skru av mobiltelefonene og datamaskinene. Uten folk på innsida og forståelse for og av den fremmede kulturen befinner man seg derfor raskt i fullstendig middelalder. Slik sett føyer «Body of Lies» seg inn i rekken av relativt systemkritiske filmer, som forteller oss at verden og krigen mot terror langt ifra er så svart-hvitt som enkelte presidenter hevder.

Men dessverre befinner regissør Scott seg litt i overvåkningståka selv. Det prates i mobiltelefoner og zoomes med satellitter og overvåkningsfly til den store gullmedaljen, slik at man etter hvert mister litt interesse for hvor handlingen tar veien.