IKKE FARLIG: Det er aldri avdekket noen relevante helseeffekter av stråling fra blanrt annet høyspentlinjer, skriver kronikkforfatteren. Foto: NTB Scanpix
IKKE FARLIG: Det er aldri avdekket noen relevante helseeffekter av stråling fra blanrt annet høyspentlinjer, skriver kronikkforfatteren. Foto: NTB ScanpixVis mer

Mobilstråling er fortsatt ikke farlig

Når man begynner å se nærmere på de vitenskapelige studiene, rakner det fullstendig. 

Meninger

I 2011 ble 3000 innbyggere i et område av Nederland bedt om å besvare et spørreskjema hvor de skulle krysse av på en liste over hvilke plager de hadde i hverdagen. Dette var typiske plager som søvnløshet, hodepine, kvalme, manglende energi og tilsvarende litt diffuse symptomer. De skulle også angi hvor langt de bodde fra nærmeste mobilmast eller høyspentlinje. Da forskerne analyserte resultatene fant de en klar sammenheng mellom hvor nært en mobilmast eller høyspentlinje en person bodde, og hvor mye plager de hadde.

SVARER: Gunnar Tjomlid. Foto: Privat Vis mer

Einar Flydal med flere mener at slike studier peker tydelig i retning av at elektromagnetiske felter (EMF) fra mobilmaster, høyspentlinjer, WiFi-rutere og annet elektronisk utstyr skaper helseproblemer hos mennesker. Et begrep som gjerne brukes om dette er «electrosmog». Denne usynlige «strålings-tåka» som omgir oss ale kan i følge Flydal forklare en rekke sykdommer, fra ulike krefttyper til autisme, fra Alzheimer til grå stær.

Min første store innvending er at den samlede vitenskapelige forskning ikke støtter hans hypotese. Etter 60-70 år med studier på effekten slik ikke-ioniserende stråling, altså stråling med for lav energi til å ødelegge molekyler som vårt eget DNA, har på menneskets biologi, er det aldri avdekket noen relevante helseeffekter som gir grunn til bekymring. Verdens helseorganisasjon (WHO) har gjennomgått mer enn 25.000 forskningsartikler fra de siste 30 år på effekten lavfrekvent stråling, altså typisk radiobølger, kan ha på celler, og konkluderer med at de ikke finner noe tegn til at det er skadelig.

Flydal er nok uenig. Han har skrevet tusenvis av ord om dette i egen blogg og ulike artikler, og har samlet lange lister med påstått vitenskapelig dokumentasjon som skal underbygge hans hypotese om electrosmogens farer. Problemet er nemlig at når man begynner å se nærmere på disse vitenskapelige studiene, rakner det fullstendig. La meg gi et par eksempler.

Han viser for eksempel til en studie som viser at elektromagnetisk stråling kan påvirke sebrafiskens oppførsel på uheldige måter, men dette forutsetter at de utsettes for stråledoser som tilsvarer at de selv har vært på Eplehuset og kjøpt seg en iPhone som de klemmer inntil hodet med den ene finnen. Den reelle stråling disse fiskene utsettes for i naturen er tusener av ganger lavere, så studien er lite nyttig i debatten.

Han lenker til studier som visstnok skal vise at fugler mister evnen til å bygge reir nær mobilmaster, eller at fuglebestander reduseres i parker hvor det settes opp nye mobilsendere. Det kan virke skremmende. Men det minner meg om en spøk i skeptiske kretser hvor en studie demonstrerte at mobilstråling øker fertiliteten. På steder med flere mobilsendere ble det nemlig født flere barn enn steder med færre eller ingen mobilmaster. Finner du den logiske feilen?

Sammenhengen er selvsagt snudd på hodet. Det fødes flere barn nær mobilsendere fordi disse tårnene settes opp der hvor det bosetter seg mange mennesker. Det er nærliggende å mistenke at det samme gjelder for parkene hvor fugler forsvinner når de invaderes av mennesker og tilhørende aktiviteter. Det skyldes ikke nødvendigvis mobilstråling, men alt annet som forstyrrer fuglelivet der hvor mange mennesker samles.

Studiene han viser til er ofte upubliserte, foreløpige data hvor man gjerne starter med konklusjonen, og så går ut og leter etter tegn på at dette kan stemme. Uten å ha noen blinding, uten noen kontrollgruppe, og uten en gang å forsøke å korrigere for andre variabler som kan forklare det som observeres.

Verdens helseorganisasjons institutt for kreftforskning, IARC, klassifiserte riktignok mobilstråling som «muligens kreftfremkallende» for få år siden, men det er flere problemer med dette. For det første betyr det bare at IARC mener det ikke er mulig å kategorisk avvise at en slik sammenheng finnes. Klassifiseringen forteller oss med andre ord like mye at IARC ikke har funnet solide data for at en slik sammenheng er reell. Hadde de det ville de plassert mobilstråling i kategori 1 (kreftfremkallende) eller 2A (sannsynligvis kreftfremkallende).

Det andre problemet er at IARCs konklusjon bare gjaldt om man inkluderte en håndfull studier fra den «svenske mesteren i kreftalarm» Lennard Hardell, en forsker som både tjener penger som ekspertvitne i rettsaker om helseskader fra slik stråling (og dermed neppe er helt objektiv), og hvis studier er slaktet av de fleste andre fagpersoner på området. Når disse studiene ble tatt ut av analysen, forsvant sammenhengen mellom mobilbruk og kreft.

Til sist har det ikke vært noen økning i relevante kreftformer de 20 år mobiltelefoner har vært i allmenn bruk. Hvis det var en reell kobling mellom mobilstråling og kreft, ville vi nå ha sett en økning i for eksempel hjernesvulster. Det gjør vi ikke. Flere andre store analyser har også ettertrykkelig demonstrert at man ikke finner noen som helst sammenheng mellom mobilbruk og kreft.

Hva så med at barn som bor nær høyspentlinjer er mer utsatt for å få krefttypen leukemi? Den mest kjente studien som la grunnlag for denne påstanden fant riktignok en forhøyet risiko, men den baserte seg ikke på målinger av EMF, bare på bostedsadresser og geografisk nærhet til kraftlinjer. Da man senere gjentok studien ved å måle faktisk feltstyrke i husstandene, forsvant sammenhengen. Effekten skyldes nok primært at folk med lavere levestandard er de som bosetter seg på rimeligere tomter nær kraftlinjer, og ulike faktorer i deres livsstil øker risiko for kreft.

I tillegg utgjør bare det magnetiske feltet fra slike kraftlinjer rundt én prosent av jordens eget magnetiske felt som omgir oss alle hele tiden. Ditt eget kjøleskap, støvsugeren din, klokkeradioen ved senga, varmekablene på badet eller lysrør i taket skaper like kraftige (eller svake) magnetiske felt som høyspentkabler i lovlig avstand fra boligen gjør, så om kraftlinjer virkelig var farlige burde vi alle bekymre oss mye. I tillegg finner man at mens det har vært en kraftig økning i antall kraftlinjer de siste tiårene, har tilfeller av leukemi vært synkende. Nye og større studier har også svekket mistanken om en slik sammenheng mellom kraftlinjer og kreft betydelig.

Og ja, forresten, angående de nederlenderne jeg nevnte innledningsvis. Det var nemlig slik at de som rapporterte flest helseplager også var de som på spørreskjemaet hadde indikert at de hadde høyest sensitivitet til miljømessige faktorer og lavest grad av mestringsfølelse i hverdagen. Man kunne tro at sammenhengen mellom deres symptomer og nærhet til mobilmaster var en indikator på at det faktisk var strålingen som ga dem disse plagene. Men forskerne hadde et ess i ermet. De hadde nemlig også kart- og GPS-data på hvor de ulike personene bodde, og hvor nærmeste mobilmast eller høyspentlinje fak-tisk var. Da forskerne kontrollerte for dette fant de at de personene som rapporterte flest plager oppga å bo nærmere en mobilmast eller høyspentlinje enn det som faktisk var tilfelle.

Kartdataene viste at det ikke var noen sammenheng mellom mengden av plager og den reelle avstanden til en «strålingskilde», men at de med flest plager likevel trodde de ble utsatt for mer stråling enn de faktisk gjorde. Manglende mestringsfølelse i hverdagen gir stress og lavgradig angst, og frykt for miljømessige faktorer gir noceboeffekt, altså en negativ forventningseffekt. Å bruke EMF som forklaring for sine problemer ga dem tilbake en følelse av mestring. Det ga dem mening og en forklaring på problemene de hadde. Frykt og noceboeffekt gjorde mest sannsynlig disse menneskene mer plaget enn andre, og de skyldte på stråling, selv om objektive måledata viste at det ikke fantes noen slik sammenheng.

Mobilstråling er ikke farlig, men å bekymre seg over at mobilstråling er farlig, kan derimot være det. Denne type bekymringer «smitter» via internett og media, noe aktører som Folkets strålevern og Einar Flydal dessverre bidrar til. Det kan påføre psykosomatiske plager hos folk som ellers ville vært friske, eller lede syke mennesker på ville veier i et forsøk på å finne en løsning. Det er trist og svært uheldig, og selv om Flydal har de beste hensikter og overbevisning i det han skriver, burde han være mer kritisk til sin egen kildebruk og tendensiøse tolkning av svake vitenskapelige data.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook