DYRE MODELLER: Modellene til «Moby Dick» som ble brukt under John Hustons innspilling av filmen, var svært dyre. To forsvant i dypet under opptakene. Her er det like før kaptein Akab (Gregory Peck) og hvalen møtes til et siste brytetak. Foto: FRA FILMEN
DYRE MODELLER: Modellene til «Moby Dick» som ble brukt under John Hustons innspilling av filmen, var svært dyre. To forsvant i dypet under opptakene. Her er det like før kaptein Akab (Gregory Peck) og hvalen møtes til et siste brytetak. Foto: FRA FILMENVis mer

«Moby Dick er den vanskeligste filmen jeg noensinne har lagd»

Tre nye filmprosjekter om den mannevonde hvalen.

||| Fenomenet «Moby Dick» har det siste året fått fornyet oppmerksomhet i Norge. Bjørn Alex Herrmans oversettelse av Herman Melvilles roman fra 1851, som kom i fjor høst, har avfødt en rekke anmeldelser og refleksjoner omkring Herman Melvilles klassiker.

Selve boka er blitt tilgjengelig for norske lesere på en helt ny måte, via en gjendiktning som velfortjent er blitt prisbelønt.

Den norske interessen for boka gjenspeiler en interesse for «Moby Dick» også i andre sammenhenger. Nylig kom en flott dvd-utgave av John Hustons filmatisering fra 1956 (for første gang med norske tekster), og hele tre filmprosjekter er i gang. Regissøren Trey Stokes er i gang med noe som blir kalt en «high tech»-versjon av historien.

Utradisjonell blir trolig også den russiske regissøren Jurij Bekmambetovs bebudede utgave av «Moby Dick». Jurij Bekmambetov ble kjent gjennom de spektakulære, russiske science fiction-filmene «Night Watch» (2004) og «Day Watch» (2006) og har fått ros for sin versjon av Mark Millars grafiske tegneserie «Wanted» (2008). Hans «Moby Dick» blir betegnet som en film i «grafisk romanstil». To av Hollywoods hot shots på skrivefronten, Adam Cooper og Bill Collage, lager manus. Cooper sier det slik:

- Vår visjon av denne boka er ikke den samme som bestefaren din hadde. Nå har vi muligheten til å ta en tidløs klassiker og benytte de mulighetene visuelle effekter gir oss til å komme inn til beinet i et actioneventyr av et hevndrama.

Mer tradisjonell blir trolig en tre timer lang tv-serie bygd på «Moby Dick», produsert for tyske penger (Tele München-gruppen), i regi av Mike Barker. Serien er en stjernespekket affære med John Hurt som Akab, Ethan Hawke som kaptein Starbuck, Donald Sutherland som presten fader Mapple og ellers med Gillian Anderson og Charlie Cox i sentrale roller.

Den er tatt opp i Nova Scotia og på Malta og ventes å ha premiere i løpet av høsten.

Men er det egentlig mulig å lage film av «Moby Dick»? Uansett hva man forsøker, vil mesteparten av det enorme stoffet i romanen bli redusert til en skumsprutende og havsalt sjøhistorie, først og fremst sentrert rundt kaptein Akabs besettelse av den hvite hvalen Moby Dick. Det grådige udyret har en gang bitt av kapteinen det ene beinet, og Akab går gjennom ild og særlig vann for å få tatt hevn.

De to første forsøkene på filmatisering hadde den legendariske John Barrymoore i hovedrollen. I 1926 spilte han kaptein Akab i stumfilmen «The Sea Beast». Fire år seinere kom en ny versjon under tittelen «Moby Dick». Men ingen av disse filmene var spesielt trofaste mot Herman Melvilles roman, og ingen av dem er utgitt på dvd. Det er derimot John Hustons «Moby Dick» fra 1956, med Gregory Peck i rollen som kaptein Akab.

«Moby Dick er den vanskeligste filmen jeg noensinne har lagd,» skriver John Huston i sine memoarer, «An Open Book» (1980). «Jeg tapte så mange slag under den filmatiseringen at jeg begynte å mistenke min regiassistent for å konspirere mot meg».

Men han kom til et annet resultat: «Jeg forsto til slutt at det bare var Gud».

Huston tolker boka dit hen at den hvite hvalen for Akab er guddommen, og at den er en ond kraft som «har glede av å plage og pine mennesket». Akab fornekter ikke Gud, skriver Huston, men han betrakter ham som en morder. Med andre ord; romanen er blasfemisk, så det må ha vært herren selv som skapte så mange problemer under innspillingen.

SPENT FAST: Gregory Peck ble spent fast til et digert hjul som ble snurret opp og ned av havet i scenen der han er spent fast på hvalryggen. Peck insisterte på å gjøre opptaket to ganger. Foto: FRA FILMEN
SPENT FAST: Gregory Peck ble spent fast til et digert hjul som ble snurret opp og ned av havet i scenen der han er spent fast på hvalryggen. Peck insisterte på å gjøre opptaket to ganger. Foto: FRA FILMEN Vis mer

Hustons fortelling er full av nestenulykker i bølgene, stormfulle hav, sprukne skip, en livredd manusforfatter (den kjente dikteren Ray Bradbury), trøbbel med sprengte budsjetter og digre, dyre hvalmodeller som sank til havets bunn. Opptakene på sjøen ble gjort utenfor Wales, men uvær og vind gjorde situasjonen så halsbrekkende at det hele til slutt måtte flyttes til Kanariøyene.

Seinere har både Bradbury og en av produsentene skrevet hver sin bok om innspillingen av filmen. Enkelte var skeptiske til at 40-åringen Richard Baseheart, som spiller fortelleren Ishmael, var to år eldre enn Gregory Peck, som spiller Akab. Men Huston er full av lovord overfor Peck, som ikke skydde noe middel for at opptakene skulle bli perfekte. I de siste scenene, der han blir bundet fast med liner til selve hvalryggen, ble Peck spent fast til et hjul. For hver omdreining ble skuespilleren senket ned i dypet. Redd for at Peck skulle drukne, sa Huston seg fornøyd med det første opptaket. Han trodde ikke sine ører da Peck forlangte å gjøre det en gang til, for alle tilfellers skyld. Huston mener at Peck gir verdighet og ro til rollen, «med kontrollert intensitet i tanke og handling,» som han uttrykker det.

En av dem som gjennom hele sin karriere var lidenskapelig opptatt av «Moby Dick», var Orson Welles, den nyskapende filmskaperen og teatermannen. I 1946 spilte han kaptein Akab i en radioteaterversjon. Han jobbet også med en musikalsk utgave sammen med Hitchcock-komponisten Bernard Hermann. I 1955 skrev han en sceneversjon - fulle av spenstige effekter - med tittelen «Moby Dick - Rehearsed». Den ble satt opp med stor suksess i London. I 1973, under arbeidet med filmen «F for Fake», filmet Welles seg selv mens han leste en av Akabs monologer. Welles drømte nok også om å lage film av «Moby Dick», men hans innsats på lerretet begrenser seg til rollen som prest i John Hustons versjon.

Det sies at Welles var så nervøs for denne rollen at Huston måtte ha ei flaske brandy klar under opptakene for å roe den store skuespillerens nerver. Men det synes ikke på lerretet. Welles gir en balansert preken, uten store fakter, men med voldsom autoritet. Welles var nærmest forhekset av språket i Melvilles bok. Han leste den til stadighet, nesten som en bibel, og fant hele tida noe nytt. Om sceneversjonen i London, sa han i ettertid: «Moby Dick, tror jeg, er det beste jeg gjorde i noen som helst form - og jeg mener faktisk at dersom jeg noensinne har gjort noe som er bra, så er det den.»

Foruten John Hustons «Moby Dick», fins også en utmerket tv-utgave fra 1998 på dvd. Den er regissert av Frank Rodham, som i sin tid lagde den spektakulære, britiske rockfilmen «Quadrophonia» (1979). Hans hvalfangstepos er tre timer langt, og Patrick Stewart gjør en fin studie av Akab-rollen. Mer kuriøs, men ikke mindre fantastisk, er en dvd med Paul Stanleys filmatisering av en berømt énmanns teaterutgave av «Moby Dick». I 1971 gjorde skuespilleren Jack Aranson denne umulige drømmen til virkelighet. Han spiller samtlige roller, som en mimisk og verbal forvandlingskunstner, og klarer å formidle dramaet på en suveren måte.

Som roman har «Moby Dick» en enestående, nærmest dokumentarisk troverdighet. Men hvor sannsynlig er egentlig denne fantastiske fortellingen? Discovery Channel har utgitt en dvd-film under tittelen «Moby Dick: The True Story». Der gjenfortelles i ord og bilder den nifse skjebnen til mannskapet på skuta Essex. 20. november 1820 ble dette hvalfangerskipet angrepet av en enorm spermhval og senket.

Men historien slutter ikke der. Mannskapet reddet seg i tre livbåter, og resten av dramaet overgår det meste av «Lost»-opplevelser på øde øyer, kannibalisme til sjøs, til og med et tilfelle der fem overlevende i sin nød trakk lodd om hvem som skulle drepes og spises. Da taperen var utpekt, trakk man lodd enda en gang om hvem som skulle drepe ham. En av sjøfolkene, Owen Chase forteller om dramaet i boka «Narrative of the Most Extraordinary and Distressing Shipwreck of the Whale-Ship Essex». Chase ble gal til slutt, men hans sønn var seinere sjømann på same båt som Herman Melville og lånte ham boka faren hadde skrevet. Resten er, som det heter, historie.