Moby

Redder seg på enkeltlåter.

CD: Det er ikke helt enkelt å øyne bruksområdet til 2009-versjonen av Moby. «Play» var revolusjonerende nok i sin tid. Etter det forsvant den lille mannen fra verdt-å-følge-med-på-barometeret til de som i utgangspunktet omfavnet hans lek med gamle soul-samples og smektende danserytmer. «Wait For Me» er mer tilbake til utgangspunktet etter noen mindre heldige sidesprang. Men det skjer ting på ti år, og når det meste er gjort med større overbevisning og pasjon tidligere, er det begrenset hvor mye man lar seg begeistre. Moby skal ikke avskrives helt likevel. Det er noen flotte øyeblikk her, som for eksempel «Pale Horses» og tittelkuttet, der de lusker seg av gårde i en døs av mystikk og mørk, minimalistisk melankoli. Men dessverre framstår mesteparten av de mer dempa låtene som en blanding av Enya og litt over gjennomsnittet heismusikk. Med andre ord, ikke helt der.