Moden alder ingen hindring

Utgangspunktet for John Erik Rileys «Ikoner i et vindu» er en vennekrets av unge mennesker fra 19 til 24 år, som i noen uker lever sammen på en gammel gård.

På et visst tidspunkt henter de frem fortellinger eller bekjennelser de har skrevet, personlige, med sideblikk til andre i kretsen: En generasjonsroman fra en aldersgruppe som opplever at den har hatt en grunnleggende annerledes oppvekst enn mennesker før dem. Vennene blir enige om at deres «sagaer» skal samles og redigeres av en som har levd i periferien av sirkelen.

En av personene forsikrer at han føler seg så gammel «som en 4å år gammel mann» . En annen skriver noveller som han stadig får refusert, antagelig fordi de «handler om vår verden, en verden som ikke har fått uttrykk ennå.» Personer som er 24 år og skildrer sine liv kan virke privat fordi de ikke er blitt allemannseie og for eksempel ikke har fått nedslag i litteraturen. De føler at de har &3171;to store generasjoner» bak seg, en som dyrket nasjonalisme og det etablerte uten å stille spørsmål og en annen som dyrket revolusjon, også uten å stille spørsmål. «Det er derfor vi fester hele tiden og slenger vitser for å beholde vår skeptiske handling».

Holder ikke

Kanskje dagens 24-åringer arbeider med slike overforenklede forestillinger, men de holder naturligvis ikke vann. Riktignok føres eldre lesere inn i en teknologisk verden, med hentydninger til musikk og TV-stasjoner de neppe har hørt eller hørt om, streifer og datafrikere, Dungeons and Dragons-folk med sine egne private vokabularer. Og saktens kan både omslag og tilegnelse - «To: deg (a) ung, norge, verden. /From: thorgeir (a) nord.fin.serv/Subject; 1994 - virke lett sjargongaktig.

Ironi

Stilen er imidlertid langt fra eksperimenterende, og langt inn i de ni fortellingene skal vi ikke før man opplever konflikter, vennskap, sorg og lidelser som det ikke er vanskelig å dra kjensel på. Det er friskhet og ironi i fremstillingen og det gjør inntrykk å lese om unge mennesker som sparer en pakke med finnbiff fra etter Tsjernobyl, for ikke å glemme den kalde krigen.

Kanskje bedrøver jeg John Riley når jeg hevder at «Ikoner i et vindu» godt kan leses både av 40-åringer og det som verre er.