MODERNE: Miljøpartiet De Grønne forlater sine utopiske røtter, skriver Aksel Braanen Sterri. Her Rasmus Hanson, partiets eneste stortingsrepresentant. Foto: Hans Arne Vedlog / Dagbladet
MODERNE: Miljøpartiet De Grønne forlater sine utopiske røtter, skriver Aksel Braanen Sterri. Her Rasmus Hanson, partiets eneste stortingsrepresentant. Foto: Hans Arne Vedlog / DagbladetVis mer

Modent miljøparti

De Grønne gjør seg klare for makt.

Kommentar

Miljøpartiet De Grønne ses ofte på som et umodent og altfor radikalt parti.

Sist ute var VGs kommentator Hanne Skartveit, som etter å ha slukt alt som ble sagt på årsmøtet til Norsk olje og gass leverte en kraftsalve mot miljøbevegelsen, som hun mener «gjennomsyres av moralisme og puritanisme» og er «tilsynelatende mer opptatt av symboler enn av hva som faktisk virker.»

Selv om partiet fortsatt er ungt og trenger tid til å utvikle både politikk og organisasjon, har kritikken av partiet vært overdrevet og upresis i flere år nå. Selv om den utopiske leiren i partiet lever i beste velgående, ser den ut til å miste hold om partiet.

Målet om livskvalitet framfor økonomisk vekst, fritid foran arbeid, gjenbruk foran forbruk, små lykkelige lokalsamfunn foran store byer og Arne Næss' økofilosofi foran økonomenes velferdsteori, har kjennetegnet partiet, og gjør det i teorien fortsatt.

I praksis har imidlertid partiet blitt et mer ordinært parti, hvor idealene om en spesifikk livsform er forlatt til fordel for effektive kutt i klimagassutslipp og naturvern, pragmatiske dyrevelferdsforslag og konstruktive forslag til ny oljefondspolitikk.

Forslaget til partiprogrammet for den kommende stortingsperioden fra temautvalget for økonomi- og næringspolitikk viser at den ordinære fløyen i partiet vinner ytterligere terreng.

Det er spesielt skatte- og velferdspolitikken som vitner om et parti med ambisjoner om å være ansvarlige. Her forsøker partiet å skissere opp en politikk som både er sosialt og økonomisk bærekraftig.

Det har resultert i en smørbrødliste som kan få det til å se rødt både hos høyre- og venstresida.

For å kutte kostnader har utvalget foreslått å fjerne pendlerfradraget og BSU-ordningen, øke pensjonsalderen fra 62 til 64 år og kutte i sykelønnen med 20 prosentpoeng. For at kuttet i sykelønnen ikke skal gå for hardt utover de med lave inntekter, gjøres et unntak for dem som tjener under 270 000 kr. Dette er lavthengende frukter for et parti som vil kutte utgifter.

De har også kuttet ut en del dyre forslag, som tannhelsereform og minstenorm for lærertetthet. Mest oppsiktsvekkende er kanskje at forslaget om sekstimersdagen er erstattet med et mål om en ekstra ferieuke, og da bare om produktivitetsveksten tillater det. Her har produktivitetskommisjonen fått mer gjennomslag enn partiets utopiske fløy.

Partiet foreslår også å kutte grovt i formuesskatten ved å innføre et betydelig bunnfradrag på 50 millioner kroner. Her legger partiet i egne ord mer vekt på «prinsipielle og logiske betraktninger, samt praktiske erfaringer fra norsk næringsliv selv [...] enn innvendinger basert på teori og utenlandsk empiri.» Det er som om den høyreliberale tankesmien Civita og Alliansen for privat eierskap skulle ha sagt det selv.

Høyresidens tankegods har også fått gjennomslag i synet på at dobbelskatt er prinsipielt problematisk. Her har temautvalget gått på feil studiesirkel.

Likevel er det grunn til å si at partiet lever opp til blokknøytraliteten i skattepolitikken. Det er nemlig mer enn nok mat for den prinsipielle delen av venstresida.

Partiet foreslår å innføre en nasjonal eiendomsskatt, øke progressiviteten i inntektsskatten, sette et tak på rentefradraget på 1,65 millioner kroner, innføre arveavgift og skatte finanssektoren.

De har også inkludert noen mindre gjennomtenkte forslag, som å gjøre utbytteskatten progressiv og fjerne skjermingsfradraget. Dette vil gi uheldige vridninger i skattesystemet, og står ikke i stil med resten av forslagene.

Det som forundrer meg er at partiet ikke har tenkt mer rundt hvordan en progressiv forbruksskatt kunne vært et kinderegg for partiet, som både er kritisk til økt forbruk, vil ha en sosial profil på skattene og ønsker å spare produktiv virksomhet for skattebyrde. Men det ville kanskje vært for utopisk for partiet.

Overraskende nok er det forslagene for et grønt næringsliv som virker minst gjennomarbeidet. Der spesielt skattediskusjonene er grundige og informert av den relevante faglitteraturen, virker forslagene på dette områdene å være mer stipulative.

Partiet foreslår å vri støtten som i dag går til petroleumsindustrien til nye, grønne næringer. Det foreslås en hel rekke statlige tiltak for å støtte overgangen til en grønn økonomi.

Her forlater partiet samfunnsøkonomens fokus på grønne avgifter og næringsnøytrale insentiver til fordel for direkte statlig inngripen, i Mazzucato-stil.

Partiet vil fase ut petroleumsvirksomheten ved å begrense nye investeringer på sokkelen. Det vil gi inntekter i tjue år til.

Det er radikalt, og hadde fortjent en grundigere redegjøring enn det utvalget gjør her. Hvor stort vil inntektstapet være og hvilke konsekvenser vil det få for norsk økonomi?

Omstillingen vil trolig bli mer brutal enn MDG ser for seg og presenterer for velgerne. Men det er heller ikke gitt at oljelobbyen og Skartveit har rett i at det rette alternativet bare er å fortsette som før.

Som Anders Bjartnes argumenterer for i boka «Det grønne skiftet», er det ikke gitt at nye investeringer på norsk sokkel vil være lønnsomme. Og som flere har påpekt, er det heller ikke gitt at norsk gass er så mye bedre enn kull om en inkluderer faren for metanlekkasjer.

Det MDG ber oss om, er å bli med på et veddemål hvor vi på kort tid legger om norsk økonomi fra å være oljeavhengig til å satse på fornybar energi.

I verste fall sløser vi bort store pengesummer uten å skape framtidas arbeidsplasser. I beste fall bidrar det til at vi utvikler nye næringer, hvis varer og tjenester det vil være stor etterspørsel etter.

Med tanke på kostnaden hvis verdens land ikke når klimamålene, gjør det veddemålet mer fristende enn det ellers ville vært.

Selv om partiet ber oss om å satse, er det likevel liten grunn til å frykte at vi alle må flytte på landet om MDG fikk makt. Skal vi tolke partiet ut fra dette utvalgets rapport er partiets perfeksjonistiske og utopiske fløy forlatt.

Noen vil spørre seg hva eiendomsskatt, kutt i rentefradraget og sykelønnen har å gjøre med klima og miljø. Det er en korttenkt kritikk. En bred politikk som tar på alvor velferdsstaten og økonomiens utfordringer, gjør MDG til et litt mindre radikalt parti. Men det gjør dem også klarere for makt.