Miljøpartiet De Grønne ses ofte på som et umodent og altfor radikalt parti.

Sist ute var VGs kommentator Hanne Skartveit, som etter å ha slukt alt som ble sagt på årsmøtet til Norsk olje og gass leverte en kraftsalve mot miljøbevegelsen, som hun mener «gjennomsyres av moralisme og puritanisme» og er «tilsynelatende mer opptatt av symboler enn av hva som faktisk virker.»

Selv om partiet fortsatt er ungt og trenger tid til å utvikle både politikk og organisasjon, har kritikken av partiet vært overdrevet og upresis i flere år nå. Selv om den utopiske leiren i partiet lever i beste velgående, ser den ut til å miste hold om partiet.

Målet om livskvalitet framfor økonomisk vekst, fritid foran arbeid, gjenbruk foran forbruk, små lykkelige lokalsamfunn foran store byer og Arne Næss' økofilosofi foran økonomenes velferdsteori, har kjennetegnet partiet, og gjør det i teorien fortsatt.

I praksis har imidlertid partiet blitt et mer ordinært parti, hvor idealene om en spesifikk livsform er forlatt til fordel for effektive kutt i klimagassutslipp og naturvern, pragmatiske dyrevelferdsforslag og konstruktive forslag til ny oljefondspolitikk.