Modent og mektig

Morrissey aldres med verdighet. Heldigvis.

KONSERT: Fredag kveld viste Pixies hvor et comebackskap skal stå: i et rom fylt av kanonlåter i inspirerte, effektive utgaver.

Et gjenforent The Smiths ville hatt en slik katalog, mens Morrissey solo krever større grad av ugrasluking. Her har vår mann gjort jobben sin på en måte som gjør at eventuelle skeptiske Smiths/Morrissey-fans, gamle som nye, trygt kan dra på Quart-festivalens tjuvåpningsdag i morgen.

Han åpnet frekt med den hittil uutgitte «Don\'t Make Fun of Daddy\'s Voice» , før han rullet ut nattas første Smiths-låt, «Shakespeare\'s Sister» . Det kom flere seinere - en noe seig, men stram «The Headmaster Ritual» og en flott «There Is a Light That Never Goes Out» .

Med flere låter fra comebackplata «You Are the Quarry», blandet med de bedre øyeblikkene fra den øvrige solokatalogen, plasserer Morrissey seg i hvert fall i umiddelbar nærhet til det ovennevnte comebackskapet.

Morrissey selv er mer crooner og poet enn rocksanger, litt treigere i bevegelsene enn jeg kan huske fra Rockefeller-konserten i 1997. «Tettbygd, pensjonert rugbyspiller», som Kjetil Rolness treffende beskrev ham som i Dagbladet tidligere i år.

Pakka ser i det hele tatt veldig bra ut: MORRISSEY i lysende, blinkende Elvis-bokstaver over hele siden, bandet i skarpe dresser, en gitarist som ser ut som en krysning av Johnny Marr og en ung Paul Weller og Morrissey selv som en slags grånende, men elegant mafiaboss.

Skal man murre litt over noe, så er det at bandet hans - riktignok friskmeldt fra tidligere rockabilly-tilbøyeligheter - mangler det kruttet som kunne løftet Morrisseys comebackturné til himmels. Men det er stødig nok, og de gir i det minste vår mann nok luft og plass til at han får skinne mest mulig på egen hånd.

Anmeldelsen baserer seg på den første timen av konserten.

THIS CHARMING MAN: Morrissey inntok Roskildes Arena-scene litt over midnatt. I morgen spiller han på Quart-festivalen.