DRAMAENES SMÅ REISER: De uforutsigbare dramafilmene, som kritikerroste «De nærmeste», settes opp på langt færre kinoer enn publikumsfrieriene. Derfor er det vanskelig å sammenlikne besøkstallene.
DRAMAENES SMÅ REISER: De uforutsigbare dramafilmene, som kritikerroste «De nærmeste», settes opp på langt færre kinoer enn publikumsfrieriene. Derfor er det vanskelig å sammenlikne besøkstallene.Vis mer

Moderat spredning

Langt færre kan se «De nærmeste» enn barnefilmberg som «Karsten og Petra».

Kommentar

Det kan være brutalt å sammenliknes i tide og utide. For norsk film gjelder særlig det siste om dagen. Besøkstallene er talt opp, og det spørres om hvorfor årets norske filmer, som inkluderer kritikerfavoritter som «De nærmeste» og «Drone», er så godt som fraværende fra lista over de 30 mest besøkte kinofilmene hittil i år. Der finnes bare to: Komediene «Staying Alive» og «Kvinner i for store herreskjorter» på 15. og 28. plass. I fjor var fire av de fem mest sette filmene på kino i fjor, norske produksjoner.

Men det er mye tallene ikke formidler. En viktig grunn til at en film som «De nærmeste» foreløpig har blitt sett av seks tusen billettløsere mot de over 380000 som flokket til fjorårets bensindrevne suksess «Børning», er at langt færre har hatt anledning til å se den. «De nærmeste» er satt opp på 74 norske kinoer, mot 201 som viste «Børning». Barnefilmene «Kule Kidz gråter ikke», «Karsten og Petra på vinterferie» og «Doktor Proktors prompepulver», alle publikumsmagneter i 2014, gikk på 178, 198 og 204 kinoer. Hvilken gate du enn gikk ned i en norsk by i fjor, var sjansen rimelig stor for å rusle forbi en kino som viste «Doktor Proktors prompepulver». Om du skulle ha lyst til å se den kritiske dokumentaren «Drone», derimot, må du finne et av de 48 kinohusene som har tatt den inn.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Tilgjengelighet er ikke det eneste styrende. Kinosjefene som kappes om å sette opp bilracet fra Oslo til Nordkapp, har sine grunner til å tenke seg om før de bestiller og betaler for den vellagede og fascinerende «De nærmeste». Alvorlige dramafilmer uten løfte om en forløsende slutt, er vanskeligere å selge inn til voksne par og vennegjenger med en sjelden frikveld ute. Jevnt over ønsker folk å bli underholdt, de ønsker å føle seg trygge på at de vil bli det. Derfor vil sjangerfilmer, som gir tydelige garantier om hva slags opplevelse de tilbyr, alltid tiltrekke seg større skarer enn dramatiske fortellinger som virker utfordrende og uforutsigbare. Slik er det nesten overalt «Fast & Furious 7», som i likhet med sine seks forgjengere gir luftige løfter om intens firehjulsaction og passer på å innfri dem, suste inn på kinotoppen både i USA og Norge over helgen. Det er også et udekket behov for nære og forståelige barnefilmer blant underholdningssugne norske familier, mye større enn for voksenfilmer, noe som gjør slike filmer til stødige melkekuer for produksjonsselskapene.

Derfor er det ikke rettferdig å dømme de små, tapre dramafilmene etter samme popularitetsskala som satsingene med en stor, sementstøpt målgruppe. De har i utgangspunktet ingen bred appell, og gis sjelden sjansen til å overgå ambisjonene man har for dem. Spør heller om ikke det store støtteapparatet for film, som øser ut million på million til norsk filmproduksjon, kanskje også burde støtte enda mer opp om distribusjonsleddet, slik at film og tilskuer som i dag ikke møtes, kan gjøre det.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook