Moderne elendighet i  valgåret 2005

FLERE AV DEM Dagbladet i vinter kåret til landets ledende intellektuelle fremhevet eldreomsorgen som symptomet på kulturell fattigdom. Men de færreste av disse jeg-sterke intellektuelle har fordypet seg i saken, enn si henvendt seg til et vi .

For mange er opprørte over nedskjæringene i eldreomsorgen og behandlingen hjelpetrengende gamle blir gjenstand for, enten det er snakk om reduserte daghjemstilbud, timebetaling for overflatiske hjemmetjenester eller livet på eldreinstitusjonene. Hvor lenge kan siviliserte lover og forskrifter dekke over moderne former for elendighet, uten at lovgivernes intensjoner blir til spott og spe? Hvorfor tilbyr vi våre gamle den dårligste tiden?

Mye av det som skjer med et gammelt menneskes helse handler om bevegelighet og tempo. Mens den gamle ikke lenger makter å følge de yngres hastighet, er også det omvendte forhold en realitet. Å gå langsommere krever noe bestemt av oss som er yngre. Vi må tåle å se en flik av vår egen fremtid og samtidig høre mye om de gamles fortid for å klare det. Vi som er underholdte av nåtiden og higer etter stadig mer tidtrøyte kjenner ubehag i møte med gamlingene? Vi kvier oss for det langsomme, og for gjentakelsene, fordi vi tror langsomhet er beslektet med død. Men det er en misforståelse. Det er det hastige som er dødsbeslektet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

HAR VI KANSKJE noe å vinne på å være i gamle menneskers nærhet? Det kan være krevende å gå fra et hektisk arbeid for å delta i en tilværelse som handler om mild og utidsmessig varme, men også om den hjelpetrengendes ville smerter og borende sorger. Og til tider lysende sinne. Den som tar seg av et menneske med lidelser blir dessuten privilegert i den forstand at både slektninger og hjemmehjelpere stiller seg pent bak i køen. Ja, selv de gamle kan smette inn i slike køer og skyve de frivillige hjelperne foran seg.

I det høyteknologiske Vesten er det ikke uten grunn at gamles sykdommer er lavstatus innenfor medisinen. Sykehusene har ikke all verdens tid til dem som snart skal forlate livet. Derfor har vi sykehjem, som på sin side er lavstatus innenfor behandlingsapparatet. Gamlingenes språk og bevegelser gir verken kulturell eller karrieremessig kapital. Disse vevre, skjelvende kroppene er strengt tatt bare en byrde. Er ikke det fornemmelsen samfunnet påfører dem?

Derfor stuer vi de gamle sammen på institusjoner. Det er ikke primært av hensyn til de gamle selv. Gamlehjem har vi konstruert av hensyn til yngre generasjoner. Gamlehjem, som det en gang så presist kunne benevnes, ser i dag ut til å være institusjoner for øket effektivitet hos mellomgenerasjonene, en håndstrekning til hastige liv.

SELV OM DET FINNES gode eldreinstitusjoner vil de færreste av oss ønske å ende livet der. Likevel bygges det slike institusjoner over en lav sko. Og er ikke standarden på norske sykehjem jevnt over ok, og livet på eldreinstitusjonene et greit liv? Hjemmeboende gamle har alt et menneske kan ønske seg? Mat brakt på døra i uforlignelige vakuumpakninger. Et eldorado av livsforlengende medikamenter. Særlig politikerne vil resonnere slik. Til en viss grad hjelperprofesjonenes ledere. Også enkelte forskere. Kort sagt alle som ser tilværelsen gjennom statistikk og budsjetter. De eldres takknemlighet og velvilje (dagens generasjon av eldre) vil ofte gå god for slike offentlige sannheter.

Jeg velger et annet perspektiv. Vi har stilt oss slik at verken barn eller gamle får forstyrre oss, i vår streben etter glatt velstand og stadig nye opplevelser. Voksne menneskers liv handler i vår tid først og fremst om yrkesvalg og selvutvikling. Men i samfunn som setter velstand foran verdighet vil samtidens behandling av gamle bli en målestokk for graden av sivilisasjon. Det samfunnet som ignorerer de gamles verdighet har fryktelige prognoser. Av alt det vi kan kjøpe: vi kan ikke kjøpe oss fri fra spørsmålet om verdighet.

JEG HAR PÅ REISER i mer siviliserte land enn det nyrike Norge kunnet observere et kjent fenomen. Særlig lengst syd i Europa har de gamle lenge vært å se i familiens midte. I disse katolske landene har da også familieinstitusjonen stått sterkere enn i det «frigjorte» Nord- og Vest-Europa. Sivilisasjoner som er fikserte på sex, mat og kulturelle kick har ikke mye til overs for dem som trenger pleie. Det vet vi fra historien. Heller le petit mort og den søte søvn, enn våkenheten i det store livet. Denne samtiden lever og handler som om dette var valget?

Heller ikke i mindre velstående samfunn har jeg sett lykken lyse ut av øynene på gamlingene, som er stuet bort i en krok av butikklokalet, der den nye generasjonen ekspederer; og ved enden av et middagsbord, mens familien spiser og utfolder samtidens form for liv. Gamlingene får kjærlighet og syngende tiltale, mat og en seng. De skaper tilhørighet, og de skaper motstand, men blir inkludert i de levendes samfunn. Bare det. I slike land er gamle til for barn, som vet å utfolde seg der tiden er romslig. Mellomgenerasjonene tåler sine foreldre av nettopp denne grunn: barn som får tilgang til de gamles langsomme tid vil utvikle en omsorg som er dypt forbundet med respekt for det menneskelige. Disse observasjonene gjelder nok den midtre middelklasse og nedover i hierarkiet. Altså det store flertall, i kulturer der begrepet generasjon stadig har relevans. Jo høyere økonomisk status, jo flere korttenkte frikjøp, hva enten det dreier seg om pleie av eldre eller pass av barn. La meg likevel spørre:

Hva mister barns fremtid, nå de ikke får delta i de gamles hverdager? Når alderdom fremstår som et trangt enerom med overfylte medisinbrett og lyset fra en fjernsynsskjerm. Alderdommen vil komme som noe ganske uhørt. I effektive europeiske økonomier blir jo også barna selv stuet bort, i barnehager. Fedrene har ennå ikke tatt sin rettmessige del av ansvaret. Den oppvoksende slekten kan kanskje sosialiseres til et liv på institusjon? Det er alminnelig akseptert at de gamles liv i fremtiden vil være medisinske eventyr. Vi ser frem til å eldes noenlunde perfekt, i kjølvannet av legevitenskapens triumfer. Sydenturer og medisinsk nirvana. Døden er som kjent det neste vi tar sikte på å kurere.

BARN SOM LEVER i familier der gamlinger inngår blir slett ikke eventyrbarn. Det kommer dager da slike barn vil ønske disse gamlingene langt vekk. Mange ærender, detaljerte gjenfortellinger ad infinitum. Ikke fortellinger til underholdning, men insisterende vitnefortellinger. Fortellinger rettet mot en felles identitet. Gamlingene vil utgjøre en viktig forskjell. Ofte bare som nærvær i rommet. Ja, som bærere av det rommet vi kaller kontinuitet og erindring. Slik får de sosiale og emosjonelle «musklene» dypere motstand. Disse barna vil merke sine foreldres slit, og sense konfliktene, men nettopp slitet og konfliktene kan vise seg å bygge en motstandskraft: det emosjonelles immunforsvar. Et forsvar mot det kortsiktiges dumhet. Livskvalitet fremfor livslengde.

Jeg vil fremsette noen påstander om hastverkssamfunnet og omsorgsøkonomien. F.eks. at omsorgstjenestenes folk daglig aksepterer nasjonale og lokale politikeres totale mangel på handlingskraft og visjoner. Omsorgstjenestens ansatte blir presset til å renonsere på kunnskapene fra sin utdannelse. Av økonomiske grunner må arbeidet gjøres dårligere enn det som er mulig. Allerede hjelperprofesjonene er faglig krenket av skandaløse underbudsjetteringer, vil jeg hevde, noe de ser ut til å godta med en viss tretthet? Streikevåpenet har kanskje støvet ned? Streik for menneskelige verdier er utenkelig?

Omsorgstjenestene ser ut til å være så dårlig organisert, og så stresset av økonomiske perspektiver, at gamle mennesker sjelden kan vite med sikkerhet når hjemmehjelperne vil låse seg inn. For å «hjelpe» i en fei. Langt mindre kan de gamle kjenne seg sikre på hvem som låser seg inn for å yte hjelp. Flere ganger i måneden ukjente ansikter. Stadige utskiftninger av personalet, og besøk til stadig nye tider på døgnet.

HAR GAMLINGENE NOE ANNET å gjøre enn å vente, spør kanskje den oppvakte leser. Ja, er mitt svar. De har noe ganske annet å gjøre enn å vente på hjelp. Før vi forlater denne verden skal noe samles. Dette er kanskje innbegrepet av hva det vil si å eldes. Det kan ta kort tid, det kan ta år. Noe skal sorteres og samles. Også et gammelt og sykt menneske har krav på et privat liv, et beskyttet område der de kan få samle seg. Dette er like viktig som fysisk føde. Spør dem som er henvist til tomannsrom på et gamlehjem. Spør flyktninger. For skrantende gamle er en slags flyktning i egen ebbende tid. Et gammelt menneske behøver ro, og det skal ha forutsigbarhet. En viss ro. En viss bevegelse. Et indre rom som ikke skal overkjøres av økonomiserende hastverk.

Alle yrkesaktive vet hvor fortærende det er å vente. Vi kjenner frustrasjonene når barna ikke kommer hjem i tide. Vi er fulle av gjenkjennelse for alt det som innebærer ørkesløs venting, sløsing med dyrebar tid, uten at vi alltid kan si hva vi taper. Hvorfor ser vi ikke det samme hos de gamle? Mange av disse gamle menneskene med dårlig helse ville gladelig spist mindre, levd enda mer nøkternt, hvis de fikk slippe hjelpernes uforutsigbare besøk og grelle hastverk. Hvis de fikk beholde sine daghjemsplasser og et streif av sosialt liv. Hvis de oftere fikk kjenne sine pårørendes frivillige omsorg.

JEG VIL RETTE en henvendelse til politiske ledere og faglige ansvarlige for omsorgstjenestene: definer en nasjonal norm for hjelpeprofesjonenes møte med pleietrengende gamle. Med det mål å la hjemmehjelperne komme til noenlunde faste tider. Et slingringsmonn på en halv time vil være akseptabelt for de fleste, og derfor bør normen være akkurat så konkret formulert. Og la i størst mulig de grad de gamle få besøk av de samme hjelperne, uten stoppeklokke. Det bør være et minstekrav. Denne organisatoriske utfordringen bør dette styrtrike landet snart ta.

Den som setter foten innenfor huset til et gammelt menneske risikerer å få døra smekket igjen bak seg av en flyktende hjemmehjelper. En uverdig konkurranse oppstår. Derfor anmoder jeg: lag normer for samarbeid med de gamles pårørende. Det kan lages forskjellige former for avtaler, men fordelingen av oppgaver bør gjøres åpenlyst og gjerne skriftlig. Ja, simpelthen et kontraktfellesskap der hjemmetjenestene og de pårørende fordeler ansvar. Med de store eldrekullene som venter vil slike kontrakter blir en uomgjengelig nødvendighet.

I STADIG FLERE norske kommuner innføres det nå eiendomsskatt, og mange steder kreves det egenbetaling for hjemmehjelp. Det bør bli et folkekrav at slike kommuner også øker kvalitetene på sine omsorgstjenester. Slike kvalitetskrav vil i det lange løp legge et press på samrøret av lydige faglige ledere og defensive folkevalgte, slik at andre prioriteringer blir nødvendig. Klarer ikke Staten og kommunene en så fundamental samfunnsoppgave bør drømmen om alle former for kulturhus, operahus og andre prestisjeprosjekter skrinlegges med et smell. Vi kan ikke lenger gjemme oss bak skinnende materielle kvaliteter når utslagene av den kulturelle fattigdommen er så pinlige som i eldreomsorgen. Vi har ikke bruk for prestisjebygg hvis vi bare skal sende tanketomme konsumenter inn i dem.

Det svekkede norske demokratiet blir ytterligere underminert av den voksende tillitskrisen mellom kommunene og Staten. Lokale folkevalgte over hele landet burde for lengst ha definert en uomgjengelig økonomisk smertegrense overfor sine nasjonale kolleger og partifeller: i saker som angår avgjørende sosiokulturelle veivalg. Den demokratiske konflikten er allerede overtydelig og bør manifesteres. Da må spørsmålet om øremerking og statlig ansvar løftes frem nettopp i denne konteksten, slik at eldreomsorgen ikke fortsetter å være en forvaltningsmessig kasteball mellom statlige og kommunale nivåer. Og som lokkemat fra velgersugne politiske partier. Vi merker oss i dette valgåret den pinlige mangelen på visjoner og konsekvens, og det totale fraværet av prinsipielle diskusjoner.

Uansett bør alle varianter av folkevalgte få hjelp av hjelpeprofesjonene, som for denne ene gangens skyld kan punktmarkere noe annet enn egne lønnskrav. Hjelperprofesjonene bør søke hverandres støtte, dersom de tar sine faglige kvalifikasjoner på alvor. De bør i inneværende valgår ta fantasien i bruk og planlegge varige og synbare aksjoner mot lokale og nasjonale politikere. Bruke mediasamfunnet for alt hva det er verdt. For å vise hvordan mengdene av mat og medisiner i eldreomsorgen skjuler tilstander som i seg selv får sykdommers kjennetegn.

OMSORGEN FOR GAMLE er en generasjonsgave til barn. Den forbinder vår egen begynnelse i livet med det som en gang skal avsluttes. Det handler om en overlevering av samme beskaffenhet som overleveringene av musikk, litteratur og kunst. Et rølpete og forspist folk vil aldri gidde å fordype seg i noe annet enn sin egen navle; et kulturnytende folk vil raskt ende i det utvendige og offisiøse.

Samfunnsmentaliteten i 2005 rommer en nesegrus og halvblind beundring for det friske, sterke og vellykkede. Sånn sett er vi alle fanget i sløve etterdønninger av en viss historisk epoke. Og en ideologisk avart som nettopp våre gamle bekjempet.