Moderne fellesskap

ETTER ARBEIDERPARTIETS landsmøte er det fra forskjellig hold blitt hevdet at partiet ikke er moderne. Samarbeidet med fagbevegelsen er blant annet fra Dagbladets side kalt et «rustent sidespor». Jeg er dypt uenig i begge påstandene. Det grunnleggende målet med Arbeidepartiets politikk er å gi det enkelte menneske personlig frihet. Skal dette gjelde for alle, må vi ha sterke fellesskapsløsninger på de viktige velferdsområdene; helse, utdanning og omsorg. Markedet som styringsinstrument skaper ulikheter og ufrihet. Derfor går vi til valg på at markedsmakten og pengemakten ikke skal overstyre folkemakten. Man må være en notorisk høyrepolitiker for å hevde at folkets makt og politiske innflytelse er umoderne. Likhet og rettferdighet er det moderne, ulikhet og dermed ufrihet er umoderne. Vi mener at å sikre folk en jobb å gå til, å hindre at de blir støtt ut av arbeidslivet, sørge for en sikker finansiering av velferden framover, er å fortsette moderniseringen av og styrke det norske samfunnet. Og vi mener at et samarbeid og dialog med landets arbeidstakere, står helt sentralt og er svært tidsriktig for å videreføre og trygge framtidsrettede velferdsordninger.

I DENNE STORTINGSPERIODEN stortingsperioden har vi hatt en borgerlig regjering aktivt støttet av FrP som har prioritert store skattelettelse framfor velferd. Valget i høst handler om vi skal ha fire nye år med en slik politikk, eller om vi igjen skal satse på å sikre gode velferdstilbud for alle. Er skattelette et uttrykk for modernitet, mens sikring av velferd umoderne?

Artikkelen fortsetter under annonsen

Høyresiden i norsk politikk har alltid forsøkt å fremstille vårt faglig-politiske samarbeide med LO som umoderne. De ønsker å svekke det, for på den måten få mer rom til å drive fram høyrepolitikk. Definisjonen av hva som er moderne i et samfunn er selvsagt avhengig av hva slag idealer man selv har. Dersom det politiske idealet på et samfunn er «thatscheristisk», ja da skjønner jeg at man er tilhenger av å svekke arbeidstakernes rettigheter, svekke fellesskapets økonomi til fordel for skattelettelser, innføre flere privatskoler og redusere fagbevegelsens makt og innflytelse.

For oss sosialdemokrater er idealet at alle mennesker i samfunnet skal ha like muligheter uavhengig av sosial bakgrunn, og vårt forbilde er den nordiske velferdsmodellen. Den kjennetegnes ved at vi har sterke fellesskap, gode offentlige tilbud og ikke minst sterke og samfunnsbevisste fagforeninger.

DE STERKESTE velferdsstatene i verden finnes i Norden. Våre samfunn har vært preget at sterke sosialdemokratiske partier, som et tett samarbeid med de ansattes organisasjoner. Arbeiderpartiets faglig-politiske samarbeid med LO og våre ønsker om et enda nærmere samarbeid med de andre fagforbundene gjør ikke oss mer lukket overfor omverden. Dette samarbeidets politiske hensikt er å styrke og sikre norske lønnstakeres rettigheter i det fremtidige norske samfunnet. For hva er moderne med at stadig større grupper i arbeidslivet presses til å arbeide for stadig mindre. Er det spesielt moderne å tjene 22 kroner timen, slik vi har lest om i det siste?

For det er gjennom dialog og samarbeid at vi får til de beste løsningene og fornyelse på område etter område. Et aktuelt eksempel er blant annet Dagfinn Høybråten som harselerte med mine ord om fagbevegelsens viktighet. Han ville erstatte ordet «fagbevegelsen» med ordet barna, sa han. Han forsøkte å få det til å virke som om de to ordene sto i motsetning til hverandre. Men det er jo nettopp et mangeårige samarbeid med fagbevegelsen som har gitt barna i vårt land langt bedre levekår enn i mange andre land. Det er i tett samarbeid med fagbevegelsen at vi fikk gjennomført eksempelvis kortere arbeidstid, lengre ferie, bedre permisjonsordninger for småbarnsforeldre og krav om offentlige barnehager slik at både foreldre og barn kan ha trygge dager når mor og far jobber.

HØYRESIDENS ROP om at et fagligpolitisk samarbeid mellom fagbevegelsen og Arbeiderpartiet er umoderne, kommer selvfølgelig fordi de ikke er enige i vår politikk. De ønsker en annen utvikling av samfunnet. Politisk er det legitimt. Men det er høyresidens politikk som er umoderne, også fordi den ustabiliteten den etterhvert vil svekke grunnlaget for en stabil verdiskaping.

De skandinaviske sosialdemokratiske partier har evnet å se behovet for fornyelse tidlig nok. Dette ble framhevet av «den tredje vei» - ideologen Anthony Giddens i det britiske tidsskiftet New Statesman i fjor. Giddens sier i intervjuet at «den tredje vei» ikke bare kan bli identifisert med Labour i Storbritannia, men også sosialdemokrater i Skandinavia har i høyeste grad vært forandringsvillige. Han trekker særlig fram aktiv arbeidsmarkedspolitikk, budsjettkontroll, velferdsreformer og finansieringssystemet for helsevesenet. Dette er områder som Arbeiderpartiet har endret og fornyet i samarbeid og dialog nettopp med fagbevegelsen. Mange av reformene er et direkte resultat av det faglig-politiske samarbeidet.

Norge er velsignet med en samfunnsbevisst fagbevegelse. Ikke bare LO, men også fagbevegelsen forøvrig tar ved siden av å fremme sine legitime faglige rettigheter, et stort samfunnsansvar. Norsk fagbevegelse er moderne og framtidsrettet. For et av demokratiets fremste forutsetninger er at verdiene i samfunnet fordeles rettferdig. At Arbeiderpartiet samarbeider med fagbevegelsen er derfor et fremtidsrettet politisk uttrykk som styrker demokratiet og vanlige menneskers posisjon.