En mann, en kvinne og en gutt ankommer en fremmed by. De er på flukt fra loven og holder gutten skjult for myndighetene. De har haiket fra nabobyen. Siden de ikke vet hvor de skal gjøre av seg, foreslår sjåføren at de kan jobbe på en av gårdene. Han setter dem av på et mottak for sesongarbeidere kalt El refugio.
I likhet med en rekke andre spanske ord og uttrykk, er heller ikke det oversatt. I denne romanen er ikke bare hovedpersonene i et fremmed land, også leseren tas med inn i en ukjent spansktalende verden. Det var i alle fall det som slo meg etter å ha lest nobelprisvinneren J.M. Coetzees siste roman «Jesu skoledager».
Fremmedgjøring
Romanen er en frittstående oppfølger til «Jesu barndom», som skildret hvordan mannen, Simón, møter gutten, Davíd, og kvinnen, Inés, ved ankomsten til den velorganiserte byen Novilla. Årets bok av den sørafrikanske forfatteren som har gjort australier av seg, handler om hvordan de tre skaper seg en ny tilværelse i den kaotiske nabobyen, Estrella.
Men også «Jesu skoledager» setter leseren på prøve. Den består av en allegorisk beretning full av filosofiske dialoger og litterære referanser. Å lese den kan tidvis minne om å løse et kryssord eller en vrien rebus, men uten at man blir helt sikker på hva løsningen er.
Lidenskap og drap
Antakeligvis ingen som er tatt livet av oftere
Handlingen er imidlertid enkel nok. Etter at mannen og kvinnen begynner å jobbe på gården, melder spørsmålet om guttens utdannelse seg. Han starter etter hvert på Akademiet for dans. Der får han et vennskapelig forhold til en mann ved navn Dmitri, som er lidenskapelig forelsket i danselæreren, Ana Magdalena. Dessuten er han navnebroren til en av de kraftfulle personene i Dostojevskis roman «Brødrene Karamasov». Han går da også hen og begår et voldsomt pasjonsdrap som skaker opp hele byen.
Under den påfølgende rettssaken blir spørsmål om lidenskap, galskap og skyld sentrale både på et moralsk og juridisk plan. Gutten og mannen følger rettssaken med interesse. Særlig guttens reaksjon viser hans dype medfølelse med alle verdens skapninger – også de utstøtte og kriminelle. Det er med andre ord ikke bare navnet Davíd – Jesu blir som kjent kalt Davids sønn – som gjør ham til en Jesusskikkelse.
Det er imidlertid åpenbart at Coetzee vil noe mer enn å fortelle en dramatisk fortsettelse av «Juleevangeliet», «Brødrene Karamasov» og «Don Quijote», som er den tredje tydelige litterære referansen. Snarere virker det som han går tilbake til tre grunnleggende tekster i vår litterære tradisjon for å si noe avgjørende om hvordan flukt og migrasjon forandrer forholdet mellom mennesker og samfunnet.
Hva er et menneske?
For eksempel utgjør ikke Simón, Inés og Davíd en familie i tradisjonell forstand, men en slags tilfeldig konstellasjon. Ved ankomsten til deres nye hjemland valgte han å ta seg av den foreldreløse gutten, og sammen la de ut på leting etter en kvinne som ville være hans mor. I årets bok gjør de to voksne gjentatte ganger et poeng av at de ikke er hans foreldre, men at de likevel er der for å ta seg av gutten. Han på sin side forteller alle at de ikke egentlig er hans foreldre, og knytter seg lett til andre mennesker.
Det er nærliggende å forstå de tre som eksempler på hvordan mennesker på flukt skaper nye konstellasjoner for å ta vare på hverandre. Men Coetzees mangetydig tekst går ikke helt opp i slike entydige lesninger og bastante tolkninger.
For heller ikke de tre hovedpersonenes identitet er stabil og sikker. De heter ikke egentlig Simón, Inés og Davíd. Det er tilfeldige navn de fikk ved ankomsten til den nye verden, og hva de het og hvem de var før, husker de ikke. I flere av dialogene diskuteres det hva et navn egentlig er. Som leser får jeg inntrykk av at deres navn og identitet er uløselig knyttet til den oppgaven de har tatt på seg. De kunne hatt andre navn og andre oppgaver.
Slik får de umiskjennelige trekk etter den forleste landadelsmannen i Cervantes klassiske roman «Don Quijote». Hva hans egentlig navn er, hersker det som kjent usikkerhet om, men vi vet at han tok navnet Don Quijote da han bestemte seg for å bli ridder.
Men svaret på Coetzees spørrende roman, er ikke at vi fritt kan gi oss selv og hverandre en identitet. For om forrige bok var en studie i sult og menneskets arbeid for å tilfredsstille sine behov, handler «Jesu skoledager» om lidenskap og hvordan den kan forvandle oss til både kjærlige elskende og forrykte mordere.
Kanskje favner «Jesu skoledager» over litt for mange store temaer, men samtidig er det en uhyre rik roman som egner seg for ettertenksom lesning. Oversetteren Mona Lange har fint ivaretatt den uutgrunnelige stemningen i romanen.
Vakkert om en suicidal handyman fra Island
