Moderne tungetale

ALI-SAKEN: Jeg ser i Dagbladet 16. august at ambulansefolkene som nektet å gi voldsofferet Ali Fahra nødhjelp, mener de var i sin fulle rett fordi han «virket beruset». Her har jeg noen spørsmål som jeg skulle tro var av ganske stor viktighet:

Hvor lett er det, selv for utdannede medisinere – som ambulansefolk jo slett ikke er – å avgjøre i løpet av få minutter, i en bypark, om en gitt person er omtåket på grunn av beruselse eller på grunn av skadene han ble påført da han nylig slo hodet i asfalten? Er det ikke under enhver omstendighet ambulansefolks udiskutable plikt å frakte en person hurtigst mulig inn til kyndig vurdering på legevakt/sykehus, når han ligger blødende på bakken uten å gi normal kontakt, mens en rekke vitner forteller at han nylig ble slått ned?

Selv om lite eller ingenting tyder på at offeret i denne saken virkelig var beruset, er følgende et kanskje enda viktigere spørsmål rent generelt: Er det slik at en person som muligens kan være påvirket av alkohol eller narkotika, ikke har samme rett som andre til medisinsk behandling dersom vedkommende blir utsatt for vold?

Dette er i så fall en like opprørende tanke for undertegnede som at det skulle dreie seg om rasistiske holdninger her.

Ambulansetjenestemennenes forsvarstale holder ikke vann i det hele tatt. Den er irrasjonell, arrogant og direkte patetisk. Å forsvare seg mot mistanken om rasisme ved å hevde at de trodde pasienten var alkohol- eller narkotikapåvirket, gir et virkelig forstemmende inntrykk og burde ikke berolige noen.

Dersom de virkelig trodde at de ikke kunne håndtere pasienten fordi de fryktet «utagerende» oppførsel fra ham, måtte de jo ha bedt om assistanse fra politiet – og politi og ambulansetjeneste måtte i fellesskap ha sørget for å få mannen til lege. Dette skjedde ikke, og både politipatruljen og ambulansefolkene på stedet må selvsagt stå til ansvar i saken.

Men det skulle ikke forundre meg om de slipper unna med at de har en «vanskelig jobb», som de åpenbart ikke takler, og at det er synd på dem – slik det ser ut til å ende i Obiara-saken: Ingen blir stilt for retten, og de fleste beholder nok til og med stillingene sine, så de kan fortsette å gjøre ugagn i en fra før av utrygg verden. Som åpenbart stadig vil bedras. Jeg har i alle fall mistet de fleste illusjoner om likhets- og rettighetssamfunnet; det er ikke annet enn en floskel, omtrent på linje med middelalderfariseernes påstand om kristen nestekjærlighet.