Modernisert magi

Barneeventyr med forsøksvis oppdaterte morsomheter.

FILM: I det minste er moralen i «Den forheksede Ella» god; å bli tvunget til total lydighet er en forbannelse.

Igjen er et uskyldig eventyr jazzet opp til det ugjenkjennelige i denne hybriden av en barnefilm med referanser i hytt og vær.

I filmens middelaldersetting - med prinsesse og prins, alver og kjemper, onde stemødre og Hamlet-aktige onkler - føles det kanskje ikke helt organisk når hele besetningen bryter ut i en karaokeversjon av «Don\'t Go Breaking\' My Heart». Eller andre 60-, 70- og 80-tallshits, for den saks skyld.

Historien er søt nok. Som barn er Ella (Anne Hathaway) blitt forhekset av en fe (Vivica A. Fox) til å adlyde alle blindt. En ond stemor (Joanna Lumley) og to stesøstre utnytter dette grusomt. Men prinsen (Hugh Dancey) faller for Ella. Hun må i sin tur finne feen og oppheve forbannelsen før midnatt for å forhindre et stygt komplott mot prinsen, samt grov rasisme og folkemord på alver og kjemper.

Som vi forstår har eventyret fått en del tidsmessige oppjusteringer, både når det gjelder musikk og politiske intriger.

Tommy O\'Haver har åpenbart ment å gi noen satiriske poenger som bonus til de voksne som følger barna på kino. Dessverre fungerer det bare delvis.

Jeg vet ikke om barn i før-tenåra har helt sansen for ironisk distanse til eventyrenes magiske verden. Men når heltene får leve lykkelig til sine dagers ende, er det kanskje greit?