Modernismen og maskuliniteten

Mens desember måned stort sett byr på tradisjonsrike inntak av kultur, var det denne gangen mulig å få juleoptimismen skikkelig radbrukket gjennom en av de siste årenes virkelig store filmopplevelser.

Roy Andersson har med «Sanger fra andre etasje» skapt en film på høyde med de modernistiske klassikerne, som nok om få år vil gå over i kultfilmklassen.

Filmen er blitt svært godt mottatt av internasjonale kritikere, svensk publikum og norske kritikere, selv om den foreløpig ikke ser ut til å bli noen publikumssuksess her i Norge. Likevel er det, så langt jeg kjenner til, ingen som har kommentert selve kjernen i filmens kritiske innhold. Selv ikke regissøren. Og muligens er det slik at nettopp Roy Anderssons film, med sin omfattende sitering av sentrale vestlige modernister innen film, kunst og litteratur, viser til selve fundamentet for modernismen som sådan.

Mennene

«Sanger fra andre etasje» handler om mennesker som har mistet troen på at de selv har noen mulighet til å påvirke sine egne livsvilkår eller sin egen framtid, ifølge Roy Andersson. Filmen viser i fragmentariske og tydelig iscenesatte bilder hvordan menneskene har mistet kontakten med hverandre og det samfunnet de er en del av. Men allerede fra første scene er det åpenbart at disse «menneskene» har en felles referanse - de er alle menn. Det er ikke ukjent innen vestlig historie, kunst og filosofi at menn som oftest blir omtalt som mennesker, og sjelden benevnt med sitt kjønn. I «Sanger fra andre etasje» er det imidlertid vanskelig å unngå å se betydningen av kjønnet, i og med at kvinnene spiller en bevisst underordnet og passivisert rolle, mens mennene representerer selve forfallet og agenten for den fortvilelsen som kaoset skaper.

Mennene terroriserer hverandre, slik en byråkrat blir ydmyket på det groveste når han blir oppsagt etter 30 år i jobben. Mennene sparker ned en uskyldig innvandrer på gata, og de blir stående og se på uten å bevege en finger. De går fallitt og bedrar, slik Karl (filmens hovedperson) setter fyr på sin egen møbelforretning. De er nesten uten spor av mannlighet i sin absolutte overvektighet. De spotter de middelalderske flagellanter (selvpiskerne) i form av store opptog hvor de pisker de andre i toget i en slags filmatisk ironi over seinmodernismens konkurransesamfunn. De er fullstendig uten forståelse for sine sønner som skriver poesi og som blir gale i et forsvar mot patriarkatets følelsesløshet.

Mennene fører forfallet framover, samtidig som de ikke forstår noe av det som foregår rundt dem. «Hvor skal alle menneskene hen?» er filmens mantra i møtet mellom menn som ubevisst lar seg drive med, og her bør man absolutt lese «mennene» istedenfor menneskene i og med at kvinnene i filmen stort sett står, sitter eller ligger stille.

Offerritual

Filmens høydepunkt eller vendepunkt er også dens tydeligste markør av kjønnets betydning. I denne scenen er alle representantene for patriarkatet samlet: offiserene, presteskapet, politikerne, økonomene, fedrene. De sitter på rekke og rad rundt stupet for å overvære ofringen av den lille jenta, som nennsomt blir ledet fram og ut på planken før hun tar steget ut i den brutale døden. I et offerritual med paralleller til Agamemnons ofring av datteren Ifigenia, fører mennene det ultimate offer fram for gudene i et forsøk på å skape jordisk frelse for seg selv. Scenen er tjukk av betydningslag og trenger ingen flere kommentarer.

Patriarkat-kritisk

Slik presenterer filmen i scene etter scene mennenes og mannssamfunnets absolutte fall og tafatthet og mangel på innsikt for å kunne forstå og endre den elendigheten de skaper rundt seg.

Det som imidlertid løfter filmen utover det singulære og atskilte kunstverk, er dens iherdige referanser til sentralmodernistiske verk. Slik blir «Sanger fra andre etasje» nærmest en innfallsport til å forstå sammenhengen mellom modernismen i vårt århundre og maskuliniteten. Mest iøynefallende er påvirkningen fra Beckett og Kafka. Vi ser for oss både Estragon og Vladimir fra «Mens vi venter på Godot» og Herr K fra «Prosessen» rusle hvileløst rundt i Anderssons urbane setting. Tida er oppløst, noe uhyggelig eller faretruende hviler over menneskene uten at de helt kan relatere seg til det eller finne en sammenheng i det.

Men også billedmessig er det klare allusjoner til Orson Welles' store urbane scener fra filmatiseringen av «Prosessen» og ikke minst Edward Hoppers storslåtte malerier over et tomt og øde New York med fremmedgjorte mennesker som malerisk staffasje.

Kvinners begjær

Også tidsbildet hviler tungt på kjernen av modernismen. Tida ser ut til å være en slags diffus mellomkrigstid, som var høydepunktet for modernismen, men med mulige drag godt inn i etterkrigstida. Slik blir filmen mer et portrett av det 20. århundret i sin helhet enn en nøyaktig skildring av et spesifikt tiår. Og det er denne skissen over det 20. århundrets patriarkalske forfall, som påpeker at modernismen som sådan er basert på et spesifikt perspektiv på maskuliniteten, nemlig en maskulinitet som ikke lenger er en garanti for en stabil autoritet, og en samfunnsmessighet hvor menn er rådville i forhold til spørsmål om makt, ansvar og verdiforankring.

Mens romantikken og realismen i det 19. århundret var basert på kvinners begjær og begjæret etter kvinnen, er altså modernismen i en helt annen forstand fundert i patriarkatets fall og mistilliten til den maskuline dominansen. Modernismens form er derfor muligens mer radikalt etisk enn de fleste modernismefortolkere har redegjort for.

Elsket være

I «Sanger fra andre etasje» tydeliggjøres denne etiske dimensjonen i og med at filmen er skåret over motsetningen mellom to sentrale utsagn, nemlig det før nevnte «hvor er alle menneskene på vei?», som viser til den evige bevegelsen mot større, bedre og lengre som rir moderniteten som en mare, og det etiske, nærmest zenbuddhistiske, budskapet «elsket være den som setter seg».

Utsagnet «elsket være den som setter seg» kommer ved gjentatte anledninger i løpet av filmen, og kan ha flere meninger, men det er åpenbart ment som en kontrast til alle mennene som er på evig leting etter det sanne i den fremmedgjorte byen de virrer rundt i. Likeledes kan det leses som en kontrast til det moderne prosjektets evige akkumulative tvang, og hvis vi følger mitt resonnement om at «Sanger fra andre etasje» tydeliggjør modernismens maskulinitetskritikk er utsagnet «elsket være den som setter seg» også et av den modernistiske kunstens etiske fundamentet i det 20. århundret.

SAMMENHENG: «Sanger fra andre etasje» kan være en innfallsport til å forstå sammenhengen mellom modernismen i vårt århundre og maskuliniteten.