Modernistisk prest

Jeg flyttet til Norge fordi Sverige har latt seg ukritisk forme av det «moderne prosjektet». Og så kommer Sune Nordgren luskende etter...

I OSLO BOR jeg kort vei unna Nasjonalgalleriet. Der er det fri inngang. Jeg bruker kikke innom et par ganger i måneden. Med den nyinnsatte svenske direktøren for Nasjonalgalleriet, Sune Nordgren, har samlingene på museet vært gjenstand for en dramatisk remontering. Omorganiseringen går under den fremsynte overskriften «Alle snakker om museet». Jeg har vært der, en gang, og kommer ikke til å dra tilbake. Hvorfor?

I grunnen akter jeg mennesket Sune Nordgren; selvstendig og handlekraftig, slett ingen representant for janteloven. Og alt i Nasjonalgalleriets trappeparti merker man forandringen. Det veldige marinemaleriet «Leif Eiriksson oppdager Amerika» av Christian Krogh er forsvunnet. Det ville være det samme som - hvis man skulle overføre denne utskiftningen på svenske forhold - at Carl Larssons «Midvinterblot» ble fjernet fra sin paradeplass i Stockholms Nationalmuseum. Sune Nordgren mener bildet ikke er «vesentlig for det multikulturelle Norge i år 2005», som han uttaler i et intervju i Dagbladet, 2. april. Ved å tillegge «år» til «i år 2005» får han det til å høres ut som at vi har kommet svært langt i tidsregningen. Så lenge har Norge ventet på sin profet.

MEN DETTE BILDETS plassering var mer motivert av kunstnerens posisjon i norsk kultur enn motivets estetiske kvalitet. Nordgren har glemt at Christian Krogh var Kunstakademiets første professor etter selvstendigheten. Mer omstridt er det faktum at de to Munch-rommene halvveis er tømt for de gamle bildene, og halvveis fylt opp med bilder av kontinentale avantgardekunstnere fra det forrige århundreskiftet. Edvard Munchs «Madonna» er, veldig vakkert, plassert ved siden av et stilleben av Gauguin. Munchs «Livets dans» er derimot mindre vellykket blitt plassert ved det som er Europas mest garanterte forfalskning av et Van Gogh-selvportrett. Nordgren argumenterer for denne omorganiseringen utfra ønsket om å vise norsk kunsthistorie fra et internasjonalt perspektiv. Ellers er det en gjennomgående tendens at samlingene er ordnet motivmessig. Selv synes jeg omorganiseringen gir et friskt inntrykk. Men hvorfor vender jeg ikke tilbake?

Artikkelen fortsetter under annonsen

NÅR SUNE NORDGREN med adminstrasjonen bryter ned museets epokeinndeling, vanskeliggjør han et studiebesøk i salene med historisk fordypning som mål. Museet blir en opplevelseshall, et slags kunstsupermarked. Det er gjennomestetisert, frekt og bobblende, men fullstendig hult. Nå er det ikke lenger mulig å rømme fra en regnfull ettermiddagstime inn til norsk nasjonalromantikk eller inn til russiske ikoner, om man ville leve seg inn i noe annet. Langaardsalen med Norges eneste omfangsrike samling av klassisk kunst er plukket ned fra veggene og erstattet med bilder fra epoken 1950 - 1970. Museumsdirektørens kulturbegrep begynner, i beste fall, på 1800-tallet. Etter hans inngrep har Norge nå to samtidsmuseer og ikke lenger noe hovedmuseum for de nasjonal-historiske samlingene. Det er uheldig, uten et historisk rom er man ikke annet enn en slave av nu-et.

La gå at Rubensbildene fra Langaardsalen tilhører Rubensskolen. Men Norge har ikke hatt tradisjonen med adelige og kongelige kunstsamlinger, slik man kjenner det fra Danmark og Sverige. Det lille som fantes av dette i Norge, ble vist på Nasjonalgalleriet: Et vidunderlig El-Greco-bilde, som jeg ikke kan finne igjen. Jeg spør etter den florentiske 1400-tallsmesteren Lucca della Robbias nydelig glaserte terracotta-relieffer. Stuet bort i kjelleren, svarer den fortvilte vakten. Og Goya, og Velazquez\' skole? Nedpakket i magasinet! For meg er dette et inngrep som grenser til tyveri og er alvorligere enn det væpnede Munchranet ifjor. Når jeg til sist går igjennom den nyåpnede museumsbokhandel, legger jeg merke til den nyanskaffede standardrekvisitten av modernistisk kitsch; paraplyer med Andy Warhols «Marilyns», kubistiske designerpapirkurver i hardplast. Så tar da Nationalgalleriet også del i en større instiusjonaliserende tendens.

DEN UTDANNEDE borgerligheten, slik den har overlevd litt slukkøret rundt omkring i Europa, foretrekker i våre dager det sene 1800-tallets postimpresjonisme. Kultureliten, iallefall Sune Nordgrens generasjon, identifiserer seg i stedet med modernismen, ca. 1905 - 1965. Dette skal da være de vesentligste av de siste to, tre-årtusener. - Det er en generasjons rett og plikt å se fortida fra vårt ståsted, å injisere samtida, uttaler museumsdirektøren i det nevnte intervjuet i Dagbladet. Likevel slo samtidskunstaktige utedassene i rødt, hvitt og blått ikke an. En overdose?

- Det er vår plikt, slik uttaler Sune Nordgren seg. Ja, plikten fremfor alt. Slik uttaler en troende seg. Nordgren representerer modernismens presteskap. Tidligere kunstepokers verdier bedømmes utfra hvordan de kan lede frem til modernismen. Kunstnere som den engelske 1800-tallstromantikeren J.M.W Turner, og den tidlig ekspressive Eugène Delacroix, blir da bare interessante fordi de kan ses som foregangsmenn for modernismens uvurderlige landnåm. Slik koloniserer og erobrer modernismens troende fortiden, i en autoritær holdning.

Den kultur-evolusjonære troen på at vi i vår tid har oppnådd et kulturelt høydepunkt opprettholdes av en internasjonal kunstintendant- og kuratorelite. Og den blir ukritisk videreført av media til allmennheten som ikke oppfatter manipulasjonen, eller rett og slett ikke har mulighet til å svare tilbake. Sverige har ukritisk godtatt disse trosbekjennelsene og latt seg forme etter det «moderne prosjektet». Det var forøvrig en av grunnene til at jeg flyttet til Norge for snart åtte år siden. Nå kommer Sune Nordgren altså luskende etter og snakker om «plikten» som uopplyste nordmenn har forsømt.

DET SKAL BLI interessant å se hvordan striden om Nasjonalgalleriet utvikler seg. På den ene siden står Sune Nordgren med sin støtte fra yngre kunstvitere ansatt ved kunstinstitusjonene. Disse er som oftest utdannet i utlandet og skjemmes over det «etterhengende», «provinsielle» Norge. Støtte finne han eventuelt også fortsatt i kulturdepartementet og museumstiftelsen som ansatte han. På den andre sidan står ikke bare de konservative eller de som til enhver pris står fast ved det gamle. Her finnes det særnorske faktorer som Sverige totalt mangler og som Nordgren antagelig ikke kjenner til, men som har vært viktige medspillere til å forme en norsk identitet:

Motrørsler eller motkulturer som folkemusikkmiljøer, bygdelag, historielag eller for den del Fortidsminneforeningen, som den fra Nasjonalgalleriet halvt utrensede I.C. Dahl var med og grunnla. Det er ikke vanskelig å få øye på dem i bybildet: Det Norske Teater og Bondeheimen er Nasjonalgalleriets nærmeste naboer. Motrørslenes radikalitet som ligger inkorporert i norsk kultur, kan komme overraskende på en museumsjef som nekter seg ethvert studium av historie. Nordgren som i sine svartefargede kunstnerklær ville virke som en frisk fornyende kraft, kommer til å få oppleve at det blåser rundt presteskapet.