I OSLO BOR jeg kort vei unna Nasjonalgalleriet. Der er det fri inngang. Jeg bruker kikke innom et par ganger i måneden. Med den nyinnsatte svenske direktøren for Nasjonalgalleriet, Sune Nordgren, har samlingene på museet vært gjenstand for en dramatisk remontering. Omorganiseringen går under den fremsynte overskriften «Alle snakker om museet». Jeg har vært der, en gang, og kommer ikke til å dra tilbake. Hvorfor?

I grunnen akter jeg mennesket Sune Nordgren; selvstendig og handlekraftig, slett ingen representant for janteloven. Og alt i Nasjonalgalleriets trappeparti merker man forandringen. Det veldige marinemaleriet «Leif Eiriksson oppdager Amerika» av Christian Krogh er forsvunnet. Det ville være det samme som - hvis man skulle overføre denne utskiftningen på svenske forhold - at Carl Larssons «Midvinterblot» ble fjernet fra sin paradeplass i Stockholms Nationalmuseum. Sune Nordgren mener bildet ikke er «vesentlig for det multikulturelle Norge i år 2005», som han uttaler i et intervju i Dagbladet, 2. april. Ved å tillegge «år» til «i år 2005» får han det til å høres ut som at vi har kommet svært langt i tidsregningen. Så lenge har Norge ventet på sin profet.