Modig klassereise

Innsiktsfullt essay om personlig og samfunnsmessig utvikling.

Karin Sveen, født i 1948, har foretatt det som kan kalles en klassereise. Den har preget hele hennes voksne liv, og den pågår fremdeles. Hva skjer med den som bryter med sin sosiale bakgrunn? spør Sveen. Hennes egen livshistorie utgjør svaret.

«...min generasjon arbeiderungdom var den første som i stor skala, gjennom nyervervet mulighet til studier ved høyskoler og universiteter i tiårene etter andre verdenskrig, la ut fra egen samfunnsklasse på en ferd som kan kalles klassereise

Hjemløshet

Slik er utgangspunktet, og på veien fra arbeiderklasse til de intellektuelles rekker har Karin Sveen grublet mye. For det ble oppfattet som et klassemessig svik, da hun på sekstitallet ønsket seg høyere utdanning. Hun ble nå en fremmed for sine egne - var det ikke bra nok å være arbeider?! - samtidig som hun aldri følte seg hjemme blant selvsikre middelklassebarn på gymnaset. Hun fant ikke noe eget ståsted, og ble hjemsøkt av usikkerhet og sosial hjemløshet. Dette gjaldt også språket, og muligens er det med vilje at Karin Sveen har proppet deler av boka med overflødige fremmedord. Slikt irriterer uansett mer enn det belyser, i en bok som ellers har viktige tanker å by på. Den sosiale usikkerhetens vesen har ikke vært mye beskrevet tidligere, og Sveens mentale hjemløshet er klokt og modig skildret. Den plaget henne i mange år, helt til hun forsto at klasseproblemet mest fantes i hennes eget hode.

Konservativ

Problematikken er ikke mindre reell av den grunn, ikke minst siden mange andre har opplevd klassereiser og liknende usikkerhet. Sveens poeng er at fortida og historien ikke må ses som en begrensning. «Det befriende ved å betrakte fortiden som over, er ikke nødvendigvis å få den til å forsvinne, men å erfare at det avsluttede skaper rom for ny begynnelse».

Boka munner da også ut i en slags forløsning. Forfatteren fastslår riktignok underveis at arbeiderbevegelsen har en konservativ grunnholdning, med indre konformitet og sosial jantelov - slik hun selv ble utsatt for. Og følgelig mister Ap velgere til Frp. «Fremmedarbeidera sku' draseghjem dit dem komifra!», som et tenkt sitat lyder i boka.

Karin Sveen har altså et samfunnsmessig siktemål, like mye som et personlig. Hennes livshistoriske essay vitner om ærlig og dyptpløyende refleksjon, og om det hun selv kaller en «taus viten.»