Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Modig, men mislykket

Uengasjerende lek med store temaer.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

FILM: Skuespillerne bærer sine egne navn, og de to som er kjærester på lerretet er også sammen i virkeligheten. Resten er fiksjon. Sullivan har gang på gang understreket i intervjuer at dette ikke dreier seg om en reality-greie.

Likevel skaper filmen sterke assosiajoner til «Big Brother», både i form og innhold. Desverre klarer ikke «Play» å overgå refleksjonsnivået som råder i bunkersen på Fornebu i særlig grad.

Dyneløfting

Akkurat som TVNorge velger typer som garantert vil gå i konflikt med hverandre, har Sullivan skapt karakterer som kolliderer kontinuerlig. Uten manus har skuespillerne improvisert følelsesladde situasjoner i hopetall. Og akkurat som i fjernsynsserien ser det ut til at dramaturgien er blitt til på klippebordet, den framstår som en løst sammensatt kjede av episoder oppmyket av prating rundt bordet.

En av skuespillerne går rundt med et videokamera og spør de andre en etter en: Hvem er du egentlig? Resulatetet er en storstilt dyneløfting der aborter, utroskap, homofili og løgner kommer på bordet i strie strømmer av tårer. Temaene som ligger i bånn, som vennskap og seksualmoral, er interessante nok, men filmen evner aldri å løfte dem opp på et allmenmenneskelig nivå. Det forblir privat, men uten å være noe som helst pirrende. Det er jo tross alt fiksjon.

Nye ansikter

«Play» forsøker åpenbart å leke med rollespill og virkeligheten og samtidig ta fatt i store spørsmål om liv, lykke og død. Det er et modig, men vanskelig prosjekt. Selv om resultatet ikke engasjerer særlig mer enn en episode av den nevnte tv-serien, ser det langt bedre ut.

Spillefilmdebutant Sullivan demonstrerer at han har en velutviklet billedsans. Og flere av skuespillerne, med Thorir Sæmundsson i front, utviser en naturlighet foran kamera som norsk film kommer til å nyte godt av i årene som kommer.

Men da er betingelsen at de får skikkelige manus å jobbe med.