Modig og ambisiøst

Hennes beskrivelser av fysisk nærhet og avstand mellom to mennesker utfordrer grensen for hvor kroppslig det går an å skrive. Tale Næss: «Hummermørke» Gyldendal Hft. Kr 146

Det dreier seg i utstrakt grad om ulike varianter av overgangstilstander i «Hummermørke». Først og fremst er det overgangen mellom søvn, drøm og våken tilstand som skildres. Overgangen mellom natt og dag, lys og mørke skildres også gjennom hele samlingen. «Mørket verker dagen ut;» heter det i et av diktene. I like stor grad, men noe mer indirekte, skildres overgangen fra tosomhet til ensomhet. Overgangen fra to kropper til én, overgangen fra vi til jeg: «Vi ligger sammenfiltret/ der det ikke er mer å fortelle.»

Mot slutten av samlingen har overgangen skjedd: «Dypt inne i dagen går du./ På den andre siden står jeg/ og et sted imellom hviskes det.»

Utvikling

«Hummermørke» er delt i tre, og hver del har fått tittel fra et av diktene innen den aktuelle delen. Det legges opp til en utvikling - eller overgang - fra første til siste dikt. Forventningen om at noe må skje setter seg raskt, og blir liggende som en udetonert bombe fra første del «du drømte meg hundre hvite fugler», via «søvnlandet», til siste del «hummermørke». Formen er den samme i alle tre delene. Temaet er også det samme, men det er måten dette temaet skildres på som skiller de tre delene fra hverandre.

I første del er skildringene hudnære og innestengte som om diktenes subjekt befinner seg i en venteliknende tilstand. Andre del bærer preg av bevegelse, en bevegelse som i tredje del går over til å minne om kamp. I et av diktene skriver hun: «hendene er det umuliges våpen.» Hender som bilde på et kommuniserende sanseorgan gir mening, samtidig som det understreker at all kommunikasjon - foruten sansningen - er umulig. «Stemmer melder seg,/ men sier ingenting.»

Det som blir problematisk med «Hummermørke», er at Tale Næss ikke klarer å opprettholde den spenningen som skal stige jevnt og samtidig klart vise hvorfor samlingen er delt i tre. Selv om diktene intensiveres, glipper dessverre litt for ofte den generelle intensiteten som er nødvendig for en stigende spenningskurve. I tredje og siste del er det imidlertid flere virkelig gode dikt.

«Hummermørke» er et modig forsøk på et krevende prosjekt. Det skal Tale Næss ha honnør for - og det er synd at hun ikke gjennom hele samlingen klarer å skape bilder med ordene sine. For når hun lykkes er det som om diktene dirrer av intensitet. Det beste vi andre kan gjøre, er å vente i spenning på neste prosjekt fra en modig og ambisiøs forfatter.