BRÅKMAKER?: I salen var meningene delt. Alles øyne syntes festet på forfatteren på podiet. Hva mente Marte Michelet i grunnen? Var hun en ondsinnet angriper ute etter furore – eller en saklig advokat for jødenes sak? Historiker eller bråkmaker?, spør kronikkforfatteren etter møtet i Oslos samfunnssal 20. desember. Foto: Ørn E. Borgen / NTB Scanpix
BRÅKMAKER?: I salen var meningene delt. Alles øyne syntes festet på forfatteren på podiet. Hva mente Marte Michelet i grunnen? Var hun en ondsinnet angriper ute etter furore – eller en saklig advokat for jødenes sak? Historiker eller bråkmaker?, spør kronikkforfatteren etter møtet i Oslos samfunnssal 20. desember. Foto: Ørn E. Borgen / NTB ScanpixVis mer

Kronikk: Hjemmefronten og jødene

Modige Marte, standhaftig og sta

Rank og mørkkledd sto Marte Michelet for å forsvare påstanden om at motstandsbevegelsen sviktet jødene i 1942-43, da nærmere halvparten av dem ble fraktet til Polen for å gasses i hjel, mens vi sto å brygga og så på.

Meninger

Hva mer kan sies, etter høstens store utlufting om hjemmefronten og jødene? Debatten om svik eller ikke, om unnlatelse eller uvitenhet overfor den jødiske minoritet, har jo gått i spalter og debattprogrammer gjennom uker og måneder nå.

Hans Fredrik Dahl.
Hans Fredrik Dahl. Vis mer

Torsdag før jul opplevde vi til og med en stor, offentlig seminar-versjon, ved at forfatteren stilte seg for hogg foran en forsamling av 500 krigs-freaks av alle aldrer og samfunnslag, samlet i samfunnshusets store sal for å debattere «Hva visste hjemmefronten».

Rank og mørkkledd sto Marte Michelet der for å forsvare påstanden om at den norske motstandsbevegelsen sviktet jødene i 1942-43, da nærmere halvparten av dem ble fraktet til Polen for å gasses i hjel mens vi sto å brygga og så på.

Modige Marte, standhaftig og sta

Vi så på – mens mødre og spedbarn, gutter og besteforeldre, syke og gamle ble jagd opp langgangen og forsvant i dypet av «Donau». Nå kom altså folk for å høre hva forfatteren hadde å si om dette. Var det kanskje vår skyld at jødene forsvant – ved at vår hjemmefront sviktet, den som alle har æret siden!

I salen var meningene delt, det syntes tydelig fra scenen. Noen var for, andre imot Marte Michelet. Noen kom for å ta henne, andre for å forsvare påstanden om svik; noen ville tale jødenes sak, andre forsvare hjemmefrontens prinsipp om kamp mot fascismen for enhver pris – nesten da.

Alles øyne syntes festet på forfatteren på podiet, etter hvert som seminarets opponenter trådte fram en etter en – historieprofessorer, teologer, forskere, hjemmefrontforsvarere – supplert av innsigelser fra benkeradene til forsvar for fars eller bestefars ære. Hva mente Michelet i grunnen? Var hun en ondsinnet angriper ute etter furore – eller en saklig advokat for jødenes sak? Historiker eller bråkmaker?

Seminaret skulle gi svar, der avis- og tv-debattene hadde insinuert mer enn å klargjøre saken.

La oss forsøke en konklusjon: Den fem-seks timer lang debatten syntes å samle de fleste om at det faktisk er betimelig å stille de spørsmål Michelet gjorde, og at de svar hun gir – om svikt, unnfallenhet og forsømmelser fra hjemmefrontens side – må innrømmes som relevante for krigshistorien. Modige Marte vant slik sett salens gehør.

Men var det en moralsk eller en faktisk avklaring som skjedde? La meg ta meg selv som eksempel her. I utgangspunktet positiv – avgjort. Jeg leste boka med stor interesse og ville, om noen spurte, anbefale den varmt. Men jeg ble også påvirket av kollegers kritikk: dette er jo moralisme, ikke historieskrivning; det handlet om hva som burde ha skjedd, mer enn om hva som faktisk skjedde.

Og det kan saktens sies. Men hvordan da forklare det som står som et ubestridelig faktum likevel (jeg har tross alt drevet med okkupasjonshistorie i femti år og intervjuet talløse aktører). Neste alle gir jo uttrykk for dårlig samvittighet overfor jødene. Man skulle ha gjort mer, hjulpet dem slik danskene gjorde. Hva er denne dårlige samvittigheten annet enn et uttrykk for en stadig levende moral? Av en stemning eller anfektelse som hviler som en realitet over hele denne tragedien og som deles av alle de involverte?

Den norske motstandsbevegelsen kom til kort – fordi den betraktet jødene som en innvandrergruppe av annen orden – lavere enn studentene («den norske student er folkets sønn»), lavere enn andre arresterte grupper, lavere enn heltene og deres familier. Jøder måtte finne seg i å bli trakassert av nazistene, stort sett; og betale mer enn andre og gjerne tusenvis av kroner om de ville flykte til Sverige. Hvis de ville, da … – mange trodde visst ikke på varslene heller. Bakerst i køen, der var deres plass.

Men så kommer denne Michelet og spør hvorfor og hvorledes – og vinner altså gehør for det syn at den dårlige samvittigheten skyldes en bestemt oppfatning av jødene – som annenklasses borgere. De svevde nok i en særlig livsfare under nazismen. Men forsto vi det, og tok ansvar? Av de mange dokumentasjoner som ble lagt fram på seminaret, ble vi minnet om at selv milorg-sjefen Jens Chr. Hauge kunne lire av seg temmelige jødefiendtlige utsagn i 1941 – som uttrykk for en helt vanlig, norsk oppfatning av denne gruppen mennesker.

Og pengene, dette at jødene ble avkrevd mer enn andre for å reddes til Sverige? Vi forstår ikke hvor urettferdig dette var, fordi vi egentlig aldri har tatt inn over oss at motstanden kostet, og at sirkulasjon av penger var en viktig del av hjemmefronten – ved siden av mot og dristighet, naturligvis.

Kostnadene som påløp, var jo enorme, og ble finansiert fra regjeringen i London. Alt fra illegale avser til motstandens kurervirksomhet, fra undergrunnsnettverk til fluktruter og biltransport, alt skulle finansieres. Det krevde rettferd i fordelingen.

Sjefen for det hele, en advokat og bankier ved navn Tor Skjønsberg, beholdt fatningen, men glapp akkurat i jødesaken, hvor fordommer og oppfatninger kom til overflaten og fikk rå – hvilket førte til episoder som nok ikke tjener hjemmefronten til ære.

Så der står vi etter høstens Michelet-debatt. Sadder but wiser. Det er en posisjon som også kler møtet med den ensomme forfatteren og hennes standhaftige ro, der hun står og forsvarer sin sak. Forsvarer ei bok, en tolking av fortida som nok berører de fleste ved at den spiller inn i vårt selvbilde. Vår oppfatning av egen rolle i historien.

Den er nok ikke så storartet som vi gjerne tror.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.