Modige menn under månen

Ujevn, men sympatisk essaysamling fra en mandighetens forfatter.

BOK: Ernest Hemingway, Raymond Carver, Paul Bowles, Afrika, ørken, menn og mot. Har du hørt den før? Prøv igjen. Og tenk Groruddalen snarere enn Moss. Tenk klassereiser som ikke når helt fram til Slottet. Og en kar som er mann av sitt 70-tall - selv om det kan synes som om Per Petterson har hentet seg fint inn. Om enn kanskje ikke helt, heldigvis.

Mye i «Månen over porten» dreier seg om autodidaktens selvdanning, om Pettersons tålmodige vei inn i forfatterskapet. Fra en oppvekst hvor man ikke «ville vært overklasse om du ga oss penger for det». Via ensomhet, lesing og leseropplevelser. På vei til et språk. I en jakt på en maskulinitetens poetikk, på noe så sjeldent som mannens tale.

Storhet og litenhet

Petterson dyrker sine litterære forbilder. Det fører til stor investering i storhet, med tapsrisiko. Den sosialt sensitive forfatter strever med å forklare Blixens imperialisme, Hemingways «forelda mannsbilde», Sandemoses småborgerlige psykologisme, Gunnar Larsens overklassestatus og en reaksjonær Céline. Mye skal ha vært enklere før, trolig også heltedyrking.

Og av og til blir Petterson borte i geniestetikken. Han sukker over at man førti år etter Hemingways død «i noen sammenhenger faktisk er nødt til å argumentere for storheten i det han oppnådde». Og om Célines «Død på kreditt» skriver han at «det er ikke tvil om at hvert ord står der det skal stå».

Artikkelen fortsetter under annonsen

Men romantikkens ideal om det organiske kunstverket passer dårlig med Pettersons fokus på håndverket, på det å skrive. Da synes han nærmere sitt eget prosjekt i beskrivelsen av «det fullførtes litenhet» - i erkjennelsen av tekstens nødvendige sosialisering, idealenes korrumpering, litteraturens skjøre verdslighet. Da holder han også avstand til det som kan synes å være en svakhet, om enn av det vakre slaget, en hang til romantisering, til harmonisering - midt i det vonde.

Greit nok

Det ville være galt å kalle dette ei sterk essaysamling. Det ville være rett å påstå at forlaget har fått med seg at Petterson fikk sitt kommersielle gjennombrudd med fjorårets «Ut og stjæle hester». Man presset neppe på for å få ut ei essaysamling etter at forfatteren hadde vunnet Sarpsborg-prisen i 1987, for å si det sånn.

Greit nok. Det er selvsagt også greit at Petterson ikke har «ambisjoner om å være akademisk vurderende». Men det fører til utsagn som «Karen Blixens makeløse språk» og opplysninger om at «Angelas Ashes» er «voldsomt lesbar!». Litt for ofte nøyer han seg med påstander.

På tross av mine reservasjoner: Det er fine ting her. Det er insisterende, gjennomført sympatisk, til dels underfundig, tidvis gripende.

Vesentligheter

Av 22 essay synes to å være vesentlige. Det første heter «Stil og språk i klassereisenes tid». Det handler om å føle seg fanget i sitt eget språk. Om ikke å klare å gå utafor. Og om ubehaget ved skriftspråket.

Som all annen seriøs realisme er heller ikke Pettersons en naiv etterlikning av virkelighet. Det dreier seg om å finne et språk man kan leve med. Og for ham betyr det, blant annet, setninger som ikke abstraherer, som ikke inneholder ordet «ham», som har a-endelser, som er handlingsrettede og kroppslige. Petterson beskriver en utvikling fra å være en som føler at hans eget språk er trangbodd, til å være en som besitter det med stolthet og autoritet.

Del av natta

Bokas undertittel er «Litterært og personlig», og det er i selve tittel- og avslutningsessayet at disse to enhetene går opp - ved at ingen av dem gjør det. Petterson beskriver sine nattlige vandringer fra huset Porten. Og sine ønsker om å «være en del av den natta». Om å viskes ut. Samtidig som han ønsker seg nye morgener.

Slike spenninger preger forfatterskapet. Delvis er det klassereisens smerte: om å ville være både da og nå, lojal og annerledes. Delvis er det motsetningen mellom å ville glemme og å drive minnearbeid. Eller utfordringen i å miste seg selv, for bare muligens å finne seg selv igjen. I vissheten om at alt ikke kan bli med videre, om at verden ikke er hel.

Petterson formidler et alvor, overfor både liv og litteratur, som innbyr til respekt. I en av 1800-tallets store bildungsromaner forteller unggutten David Copperfield om hvordan han «leste, som om det gjaldt livet». I disse Pettersonske bildungsessayene fanger forfatteren sin ungdomslesning på Dickensk vis, men i sin egen lakoniske tone: «det sto om livet, kjentes det som, og det gjorde det jo også.»

Nettopp.