Modige øyeblikk

Svenske Jan Troell har laget en film som hypnotiserer.

FILM: I et landskap dominert av ekstremt kjappe og ofte overveldende visuelle uttrykk, er «Maria Larssons evige øyeblikk» en sjeldenhet.

Dette er en film som tar seg den tida den trenger, som våger å utfordre tilskueren til å sette seg ned, puste rolig og ta det inn.

Og når roen først senker seg, når en først velger å bli med på denne reisen, blir det noe nær hypnotisk over det hele.

Portrett av en epoke

I mange år hadde Agneta Ulfsäther-Troell, regissørens kone, gravd i sin egen slektshistorie. Da hun oppdaget at en av hennes slektninger, en fattig finsk kvinne med sju barn, etterlot seg en stor samling fotografier, ble hun nysgjerrig. Amatørfotografi var ikke noen vanlig hobby i 1908, i hvert fall ikke blant fattige kvinner i Malmös arbeiderstrøk.

Ektemann Troell ble interessert og fikk manusforfatter Niklas Rådström til å se på sakene. Resultatet er blitt et glitrende portrett av en epoke, en gryende politisk bevissthet, en uvanlig kvinneskjebne - og en forbilledlig demonstrasjon av fascinasjonen over fotografiets magi.

Sterk kvinne

Livet er fullt av tilfeldigheter, Marias skifter radikalt kurs når hun vinner et dyrt fotoapparat i et lotteri. Gjennom det ser hun sitt eget liv fra en ny vinkel.

I stedet for å selge apparatet, slik all fornuft skulle tilsi, lar hun seg overtale av den lokale portrettfotografen til å bruke det.

Artikkelen fortsetter under annonsen

«Det finnes en verden å oppdage og forklare. De som har sett det, klarer ikke lukke øynene for det. Det finnes ingen vei tilbake», sier han.

Det er det denne filmen i bunn og grunn handler om. Å se noe nytt i det kjente, å oppdage poesien i hverdagen - også i de mindre gode stundene. Et liv med en fordrukken koneplager som synes å ha stor glede av å fornedre Maria, er ikke noe godt utgangspunkt for et lykkelig liv. Men Maria er en sterk kvinne. Sterkere enn sin ektemann, skal det vise seg.

Imponerende register

Slektskapet til flere av Troells kvinneskikkelser, både de vi møter i «Utvandrerne», «Zandy’s Bride», «Så hvit som en snø» og «Hamsun», er åpenbart.

Jan Troell er en filmskaper med uvanlig øye for detaljer.

I likhet med Maria Larsson synes han å ha genuin glede av å komponere bilder, å betrakte virkeligheten objektivt, eller iscenesette den etter alle kunstens regler. Han er også åpenbart en god menneskekjenner. At hans håndlag med skuespillere er i særklasse, vet vi fra før. Men om det skulle være snev av tvil, forsvinner den fullstendig her. Finske Maria Heiskanen, som også spilte hovedrollen i Troells «Så hvis som en snø», skaper et mangefasettert skikkelse i tittelrollen, mens Mikael Persbrandt får demonstrert hvilket imponerende register han behersker i rollen som Marias sjalu og notorisk utro ektemann.

Stillestående? Gammeldags? Nei. Gjennom regigrepene som er gjort framstår Troells film i mine øyne som det helt motsatte. Som et friskt pust i en heseblesende og visuelt støyende filmverden. «Maria Larssons evige øyeblikk» er en påminnelse om at det fremdeles går an å lage filmer som gjør en rolig. Ettertenksom.

Og kanskje litt klokere.