Modne klisjeer, stormfulle svisker

Følsomme øyeblikk, men latterlig uoppfinnsomt.

Film: Anmeldere av filmer som «Netter i Rodanthe» skal gjerne legge godviljen til og begynne slik: Så flott at det fremdeles lages filmer som tar voksne følelser på alvor, ehem, bygget på semi- kioskromaner skrevet av forfattere som tar forlagenes ønsker på alvor. Og jeg er en av dem. Det vil si, jeg var full av godvilje, i omtrent en halvtime. Så tippet det over og velviljen ble til latter, avbrutt av et par bevegede øyeblikk.

I moden alder

Diane Lane og Richard Gere har spilt mot hverandre før, allerede i Coppolas «Cotton Club» i 1984 og seinere i «Unfaithful» (2002), Lanes største suksess på lenge. Hun var som noen vil huske et stjerneskudd allerede på 80-tallet og i dag er hun en favoritt når regissører skal lage «voksendrama» om kvinner som forelsker seg i moden alder, regnet i «Hollywood-år» (hun er 43). Richard Gere befinner seg på tilsvarende modenhetsnivå for herrer, det vil si at han er på randen av 60.

Pøser på

Denne gangen spiller de to fraskilte som skjebnen bringer sammen. Adrienne Willis har sendt barna til deres far og skal passe en venninnes pensjonat, et nydelig kråkeslott på stranda i Nord-Carolina. Hit kommer Paul Flanner, en plastisk kirurg som har sitt å stri med. Adrienne ønsket en gang å bli kunstner, Paul har planer om å komme på talefot med sin legesønn. I tillegg får vi en voldsom storm, vinkos, øde vandringer på strand og så videre.

Etter en stund bør det for Zevs skyld skje noe uventet, men regissør George C. Wolfe bare pøser på med stormfulle svisker og slitne paddereplikker om meningen med livet. Filmen slutter både tre og fire ganger før rulletekstene endelig dukker opp.