Mødre mot krig

DET ER EN

bemerkelsesverdig scene i «Fahrenheit 9/11» når Lila Lipscomb, mor til sersjant Michael Pedersen, snakker med en antikrigsaktivist utenfor Det hvite hus om sin 26 år gamle sønns død i Irak. En tilfeldig forbipasserende som støtter krigen liker ikke hva hun overhører, og kunngjør to ganger: «Alt dette er iscenesatt!» Hun spør deretter Lipscomb gjentatte ganger: «Hvor ble han drept?»

Lipscomb snur seg mot kvinnen, med stemmen skjelvende av raseri, og sier: «Min sønn, forteller du meg at min sønn er noe iscenesatt? Han ble drept i Karbala.»

Senere i filmen jamrer en sønderknust Lipscomb: «Jeg trenger sønnen min.» Mens jeg så henne overveldet av følelsesmessig smerte, ble jeg minnet om andre mødre som har brakt tapene av sine barn til maktens høysete og endret krigers gang.

UNDER ARGENTINAS

«skitne krig» samlet en gruppe kvinner, hvis barn hadde «forsvunnet» på grunn av militærregimet, seg hver torsdag foran presidentpalasset i Buenos Aires. På en tid da all offentlig protest var forbudt, gikk de taust i sirkel, med hvite skaut og fotografier av sine savnede barn.

Mødrene på Plaza de Mayo revolusjonerte menneskerettighetsaktivisme ved å omdanne moderlig sorg til en ustoppelig politisk kraft. Generalene kunne ikke åpent angripe mødrene, så de iverksatte voldsomme hemmelige aksjoner mot deres organisasjon. Men mødrene fortsatte å gå, og spilte således en betydelig rolle for at diktaturet etter hvert kollapset.

I motsetning til mødrene på Plaza de Mayo, som marsjerer sammen hver uke selv i dag, står Lipscomb alene og kaster sitt raseri mot Det hvite hus. Men Lipscomb er ikke alene. Andre amerikanske og britiske foreldre hvis barn har dødd i Irak, står også fram og fordømmer sine regjeringer, og deres moralske indignasjon kan hjelpe til med å gjøre slutt på den militære konflikten som fortsatt raser i Irak.

NYLIG TROSSET

Nadia McCaffrey fra California Bush-administrasjonen ved å invitere nyhetskameraer til å fotografere kisten med hennes sønns ankomst fra Irak. Det hvite hus har forbudt fotografering av flaggdraperte kister som ankommer luftforsvarets baser, men fordi levningene etter vervet spesialist i nasjonalgarden Patrick McCaffrey sr. ble fløyet til Sacramento internasjonale lufthavn, hadde hans mor anledning til å invitere fotografene med inn.

-  Jeg bryr meg ikke om hva (president George Bush) vil, erklærte McCaffrey, og sa til sin lokalavis: «Nok krig.»

Akkurat samtidig med at Patrick McCaffreys levninger kom hjem til California, ble en annen soldat drept i Irak: den 19 år gamle infanteristen Gordon Gentle fra Glasgow, Skottland.

Da hun mottok nyheten, la hans mor Rose Gentle umiddelbart skylden på Tony Blairs regjering og sa: «Min sønn var bare et stykke kjøtt for dem, bare et tall. Dette er ikke vår krig. Min sønn har dødd i deres krig om olje.»

Og akkurat idet Gentle uttalte disse ordene, var Michael Berg, hvis sønn Nicholas Berg ble drept i Irak i mai, ved et sammentreff i London for å tale på en antikrigsdemonstrasjon. Siden halshoggingen av hans 26 år gamle sønn, som hadde arbeidet i Irak som entreprenør, har Michael Berg fastholdt at «Nicholas Berg døde for George Bush og Donald Rumsfelds synder».

Da han ble spurt av en australsk journalist om hvorvidt slike djerve erklæringer «bidrar til å få krigen til å framstå som fruktesløs», repliserte Berg: «De eneste fruktene krig bærer, er død og sorg og savn. Ingen andre.»

DET ER SOM OM

disse foreldrene har mistet mer enn sine barn, de har også mistet sin frykt, hvilket gjør dem i stand til å snakke med stor klarhet og kraft. Dette utgjør en stor utfordring for Bush-administrasjonen, som liker å påberope seg monopol på «moralsk klarhet». Det er ikke meningen at krigens ofre og deres familier skal tolke sine tap på egen hånd, de skal overlate det til flaggene, ordensbåndene, medaljene og geværsaluttene.

Foreldre og ektefeller skal akseptere sine enorme tap med stoisk patriotisme og aldri stille spørsmål om hvorvidt et dødsfall kunne vært unngått, aldri sette spørsmålstegn ved hvordan deres kjære blir brukt for å rettferdiggjøre mer dreping.

På McCaffreys militærbegravelse i forrige uke opplyste Paul Harris, feltprest i 579. ingeniørbataljon, de sørgende om at «Det Patrick gjorde, var godt og riktig og edelt (...) Det er tusener, nei, millioner av irakere som er takknemlige for hans offer».

Men Nadia McCaffrey vet bedre og insisterer på å videreformidle sin sønns egen følelse av dyp skuffelse fra bortenfor graven. «Han var så skamfull over fangemishandlingsskandalen,» fortalte McCaffrey til avisa The Independent. «Han sa at vi ikke hadde noe å gjøre i Irak og ikke burde være der.»

Frigjort fra de militære sensorene som forhindrer soldater i å tale fritt mens de er i live, har Lipscomb også delt sin sønns tvil om sitt arbeid i Irak.

I «Fahrenheit 9/11» leser hun fra et brev Michael Pedersen sendte hjem. «Hva i all verden er i veien med George 'som prøver å være som sin far' Bush? Han fikk oss ut hit uten noen som helst grunn. Jeg er så rasende akkurat nå, mamma.»

RASERI ER EN ALDELES

passende reaksjon på et system som sender unge mennesker for å drepe andre unge mennesker i en krig som aldri skulle vært ført. Likevel prøver den amerikanske høyresiden ustanselig å sykeliggjøre sinne som noe truende og unormalt, og avskriver krigsmotstandere som hatefulle og, den siste fornærmelsen, «ville i blikket».

Dette er mye vanskeligere å gjennomføre når krigsofre selv begynner å snakke: Ingen stiller spørsmål ved villskapen i øynene på en mor eller far som nettopp har mistet en sønn eller datter, eller raseriet til en soldat som vet at han blir bedt om å drepe og dø uten grunn.

Mange irakere som har mistet sine kjære til fremmed aggresjon, har svart med å motsette seg okkupasjonen. Nå begynner ofre å organisere seg innenfor grensene til landene som fører krigen.

Først ute var September 11th Families for Peaceful Tomorrows, som snakker ut mot ethvert forsøk fra Bush-administrasjonen på å bruke deres familiemedlemmers død i World Trade Center til å rettferdiggjøre videre dreping av sivile.

Military Families Speak Out har sendt delegasjoner av veteraner og foreldre av soldater til Irak, mens Nadia McCaffrey planlegger å danne en organisasjon av mødre som har mistet barn i Irak.

Amerikanske valg synes alltid å avgjøres av en eller annen foreldrebevegelse: Sist var det fotballmødre, denne gang forventes det å bli NASCAR-fedre. Men på søndag sa NASCAR-bilracemesteren Dale Earnhardt at han hadde tatt med kameratene sine for å se «Fahrenheit 9/11», og at «Den er bra å se for en amerikaner».

DET VIRKER SOM

det muligens blir en annen foreldrebevegelse som blir utslagsgivende i dette valget: ikke fotballmødre eller NASCAR-fedre, men foreldrene til krigsofre.

De er ikke tallrike nok til å endre utfallet i delstater som er på vippen, men de kan godt endre noe mer kraftfullt: amerikanernes hjerter og sinn.

© New York Times med norsk enerettfor dagbladet. Oversatt av Ralf Lofstad