Mødrenes synder - fedrenes fall

Dina fra Reinsnes nærmer seg 60, men kan fortsatt slå en mann i bakken. Både med blikket og med flat hånd. Nittiåras mest omstridte litterære skikkelse vender tilbake i Herbjørg Wassmos nye roman - et skjebnedrama på over 500 sider.

Boka har tittelen «Karnas arv», og handler mest om Dina: Det er hun som er arven. Karna er Dinas barnebarn, datter av Benjamin, hovedpersonen i «Lykkens sønn». Handlingen utspiller seg på nordlandskysten for drøyt hundre år siden.

- Det er nettopp gått opp for meg, dette med slekta, sier Herbjørg Wassmo.

- Vi urbane mennesker tror vi eier livene våre og bestemmer alt sjøl. Så kommer vi til et punkt der vi blir oppmerksomme på at det som har foregått i slekta vår, betyr mer enn vi liker å tenke på. Kierkegaard sier det så fint, at hvis et menneske faller fra slekta, så vil hele slekta bli annerledes, mens hvis et dyr falt fra, ville det være arten likegyldig.

- Kierkegaard setter tonen for boka, mens tankene lett går videre til både Bibel og Freud: Fedrenes synder - for ikke å snakke om mødrenes! - hjemsøker barna, og barndommens traumer preger hele livet?

- Det var Benjamin som satte meg på sporet av Kierkegaard, han begynte å lese ham under studiene i København. Freud? Jeg skriver instinktivt, ukronologisk og tilsynelatende uten plan. Jeg har tillit til min egen underbevissthet, og stoler mer på den enn på hvor klok jeg er. Egentlig ville jeg skrive en bok om Karna. Men Dina har sånn en kraft, hun grep inn i fortellingen, det irriterte meg. Dermed ble det en kollektivroman, om hele slekta.

- Dina grep inn, sier du, men det er vel fortsatt du som bestemmer hva som skal stå på papiret?

- Jeg er mer interessert i mennesker enn i ideer. Hører jeg en replikk i hodet, tenker jeg: Hvem sa det? Hva ble svart? Det er en barnslig måte å gå inn i eventyret på, men det er altså slik jeg fungerer. På slutten av skriveprosessen blir figurene tydeligere for meg enn de virkelige menneskene rundt meg. Og de eneste jeg husker navnet på. Hvis jeg skulle konstruert romanene mine, og trengte å vite slutten for å få dem til å «gå opp», ville jeg kjedet livet av meg.

- Har Dina forandret seg fra første bok?

- Hun hadde nok godt av å komme seg hjemmefra. Selv om hun ikke fikk spille cello i et orkester i Berlin, fikk hun utviklet sitt forretningstalent. Hun er mer meddelsom i denne boka, og opptatt av å forsone seg. På mange måter er «Karnas arv» en bok om forsoning.

- Og en bok om lidenskap, blod, vold, lengsel, svik, skam og skyld. Du er sannelig ikke redd for de store følelsene?

- «Comme il faut» er det ikke, og jeg vet jeg får bank. Nå skal det være reinslig, rasjonelt og flinkt, gjerne konstruert. Det er greit for meg, jeg har glede av å lese slik litteratur, men det er altså ikke det jeg skal drive med. Jeg skjønner for øvrig ikke hvordan folk kan leve et helt liv uten å ta ut registeret. Det er gjennom å godta de store følelsene - maktesløsheten, raseriet - at vi blir mennesker.

- Enkelte kritikere har ment at Dina - som drikker som en bryggesjauer, skyter som en jeger, elsker som en hulder og står rakrygget alene mot alle - er for mye av en superhelt?

- Noen synes hun er en dårlig mor, fordi hun er fraværende. Hun slår menn. Hun er for sterk og usympatisk. Kvinner skal ikke være sånn. Men jeg har møtt flere som er det, som gjør heftige ting og ikke lar seg

overmanne av det maskuline. Dina er direkte. Hun driver ikke med intriger, det tradisjonelle kvinnelige maktapparatet.

- Tre andre kvinner setter sitt preg på boka - Benjamins kone Anna, barndomsvenninnen Hanna og altså den epileptiske Karna?

- Anna står mitt hjerte nært. Hun er kunstner og københavnerkvinne, som reiser nord for polarsirkelen for å jakte opp en mann. For henne er kjærligheten til Benjamin større enn de to som personer.

Hanna har jeg stor respekt for. Hun bestemmer seg for ikke å forbli fattig, og gifter seg med en mann hun vet vil gjøre det stort, når Benjamin svikter henne. Hun lever med valget, også med at han slår. Som mange mishandlete kvinner tror hun på drømmen om at det skal forandre seg.

Karna? Hun er et elsket barn, håpet for framtida, uredd og usnobbete. Hvis hun var født inn i dårligere kår, ville epilepsien ført henne innunder sinnssykeloven. Hun ser sviket i slekta, og dobbeltmoralen.

- Du er prisbelønt og utropt til en av de nye, fire store. Samtidig hevder enkelte at Dina-bøkene ligger for nær skillingsvisa?

- Jeg har bestemt meg for at slikt kan jeg ikke gjøre noe med, men jeg er fornøyd med at det er vanskelig å sette meg i bås. Når jeg har vært i utlandet med bøkene mine, har det vært deilig å få et annet perspektiv. Der er jeg verken nordlandsdikter, heimstaddikter, de elendiges dikter eller det fortapte barnets dikter. Det med skillingsvisa kan jeg takke meg sjøl for. Det var jeg som sa det først. Skillingsviser er det ikke noe galt med, det var den tidas folkelige kunst. Men det nytter ikke å vurdere dem med vår tids øyne.

- Du har sagt at du mener du er født til å være forfatter?

- Det er vel en naiv måte å se seg selv på, en kan jo kamuflere mye i en slik uttalelse. Enkelte forfattere forsvarer seg med at de ikke kan noe annet. Jeg kan ganske mye annet. Men jeg har bestemt meg for at jeg er her for å skrive, og for at jeg alltid kommer til å gjøre det. Det er en nyttig erkjennelse, i tilfelle folk en dag ikke vil ha det jeg skriver, eller det blir forbudt.

- «Kristin Lavransdatter» er på 935 sider, «Krig og Fred» på 902, «Brødrene Karamasov» på 1043 mens «Don Quijote» teller 1050. Var det nødvendig med hele 1581 sider for å fortelle historien om Dina Grønelv?

- «Dinas bok» var opprinnelig på tusen manusark. Den strøk jeg ned til det halve. Det skjønneste jeg gjør er å stryke, jeg har et helt usentimentalt forhold til min egen tekst. Men jeg blir lett fanget av egne historier, forelsker meg i en vinkling eller en bihandling.

- Å skrive er å velge?

- Ja, men jeg spør meg: Er det en illusjon at vi velger? Jeg har foretatt tre viktige valg i mitt liv. Og jeg vet sannelig ikke om jeg har meg selv å takke for noen av dem.

Herbjørg Wassmo
Herbjørg Wassmo er ute med tredje del av slekstkrøniken.