Modum fra innsida

Åpenhjertige fortellinger fra Modum Bad.

BOK: «Et blikk innenfra, fortolket og formidlet av noen utenfra. Det var ideen,» skriver Modum Bads direktør Ole Johan Sandvand i forordet til «Historier om sårbarhet».

Oppdraget med å skrive jubileumsboka til den psykiatriske institusjonen, fikk ekteparet Catharina Jacobsen og Ketil Bjørnstad. Begge er drevne formidlere av andres historier: Hun som journalist, han som forfatter av flere bøker i feltet mellom dokumentar og skjønnlitteratur.

Flerstemt

Sammen har de møtt og hørt på menneskene på Modum Bad. De innlagte og ansatte. Boka er blitt en samling fortellinger det er umulig ikke å bli berørt av, men mangler den helt gode formen.

Boka veksler mellom pasientenes historier og de ansattes refleksjoner rundt institusjonen og behandlingen. Tonen er personlig og fortellingene likner monologer: Forfatternes spørsmål som utløser og presumptivt driver fram fortellingene, anes kun. I korte mellomspill er forfatterne mer synlige med sine tanker.

De innlagtes beretninger er naturlig nok sterkest lesning. Her er åpenhjertige fortellinger om angst, spiseforstyrrelser, sorg og overgrep: En mann er traumatisert etter at kona, og senere sønnen, satte fyr på seg selv. En kvinne etter å ha mistet hele familien i flodbølgen i Thailand. Pasientene forteller også om steget det er å søke hjelp. For på Modum er alle frivillig innlagt. Hit må man søke om å få komme.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Jubileumsbok

Ledelse og behandlere på sin side innvier oss i institusjonens spesielle karakter. Det tverrfaglige samarbeidet er viktig og helhetstanken grunnleggende. Tesen om de estetiske verdiers betydning for sinnets helse, anvendes i behandlingen. Det gjør også hester. Terapi med hest høres pussig, men når tanken bak deles, øker forståelsen. Ikke er det nytt heller. Gaustad Sykehus har anvendt hest i behandling siden 1917.

Et par pasienter kommer med forsiktige kritiske bemerkninger til behandlingen, men ellers er bildet som tegnes entydig positivt. Noe annet er kanskje ikke å vente, siden boka er en markering av at den private stiftelsen har overlevd tross motstand siden 1957. I en viss forstand kan boka leses som et forsvar for videre liv.

Gjengangeren fra kritikerne av institusjonen – at Modum er et sted for «eliten» der bare ressurssterke med lettere diagnoser får plass – kommenteres så vidt. Fagfolkets utgreiinger legger ikke død påstanden om at pasientene er spesielt utvalgte. Men at traumene som behandles er tunge, og at Modum står i en særstilling som et pasienthjem med et «totaltilbud» både til enkeltmennesker, familier og medisinsk personell, synes åpenbart.

Strammere

Bokas form fungerer ikke optimalt. Kontrastene mellom de to typene fortellinger, begge i hovedsak basert på samtaler med forfatterne, er i begynnelsen stor. Fagfolkets betraktninger virker fort stive og selvbevisste i møte med pasientenes. En strengere regi ville også tjent boka.

I forordet understrekes det at menneskene skulle stå i sentrum i boka, ikke historikken eller stedet. Jeg savner lenge nettopp dette: En blikk på de lange linjene i det unike stedets historie. Noe spredt kunnskap får vi imidlertid etter hvert, blant annet i møtet med Einar Johnsen, sønnen til Gordon Johnsen – ildsjelen som etablerte og viet livet til nervesanatoriet Modum Bad.

Til tross for innvendingene: Boka gir innsikt i behandlingen av psykiske lidelser, og i hva krenkelser, tragedier og svik gjør med et menneske. Ikke minst viser den hvilket mot som må til for å ta det tunge oppgjøret med indre og ytre demoner.