Mohammeds barnebrud

ISLAM: Carl I. Hagen ville ikke vært Carl I. Hagen om han ikke hadde tatt med noen provoserende karakteristikker om islam i sin bok «Ærlig talt!» Han har da også passet på å gjøre oppmerksom på disse, og nærmest bestilt en reaksjon – helst en fordømmelse – fra Islamsk Råd i den forbindelse. Nå har Islamsk Råd ikke fulgt opp Hagens bestilling. De karakteriserer utspillet hans som et billig PR-triks for å få oppmerksomhet om boka si, og det vil de ikke bidra til. Det tror jeg er en riktig analyse og en klok beslutning.

Ett av utfallene Hagen har i sin bok, er et spørsmål om hva det har å si for kvinnesynet i islam at Muhammed «holdt seg med en barnebrud». Dette «barnebrud»-argumentet er en gjenganger fra en bestemt type «islamkritikere». Det er et historieløst argument som forutsetter et nokså massivt kunnskapsmessig vakuum, men når man ser hvilke personer og miljøer som trekker det fram, skjønner man hvorfor det har såpass gjennomslagskraft nettopp hos dem. La meg likevel gjøre et forsøk på fylle dette vakuum med noen enkle fakta som er lett tilgjengelige for enhver som behersker lesekunsten.

Det er et historisk faktum at Muhammed inngikk ekteskap med en jente som het Aisja på et tidspunkt da bruden var omkring 10 år gammel. Det er også et faktum at han – i pakt med det som var praksis og tradisjon i Midtøsten på 600-tallet – hadde flere hustruer. Det hører imidlertid også med til historien at så lenge profetens første hustru levde, den 15 år eldre Chadidsja, holdt han seg bare til henne. De var gift i 24 år, og profeten var en mann på omkring 50 år da Chadidsja døde. I dette ekteskapet ble det født i alt seks barn. De to sønnene døde tidlig, men de fire døtrene levde alle opp og giftet seg, selv om det bare var datteren Fatima som etterlot seg arvinger.

Muhammed var omkring 62 år da han døde i 632 etter vår tidsregning. Det var altså i løpet av de 12 siste årene av sitt liv at han praktiserte en polygamisk livsstil som ikke var prinsipielt annerledes enn for eksempel den en rekke av Israels konger praktiserte, eller patriarkene i Det gamle testamente.

En av disse kone var den unge Aisja, som ble profetens yndlingshustru.

Muhammed døde som nevnt i 632 (det er 1375 år siden!), og på den tiden var det faktisk ikke så uvanlig med ekteskap der en av partene fremdeles bare var et barn, eller hvor begge var det. Noen eksempler fra vår egen, norske historie, og langt nærmere i tid enn 600-tallet, dokumenterer dette:

Kong Eirik Magnussson var eksempelvis bare 13 år gammel da han i 1281 ble gift med den tre år eldre skotske prinsessen Margaret Alexandersdatter. Ekteskapet varte bare to–tre år, men paret fikk en datter sammen. Den unge kongen var altså bare 14 år da han ble far, og mellom 15 og 16 da han ble enkemann.

I 1293 giftet den nå 25 år gamle kongen seg på nytt med en skotsk prinsesse, de 12 år gamle Isabella Robertsdatter Bruce.

I 1302 sørget kong Håkon Magnusson for at hans ett år gamle datter Ingebjørg ble forlovet med den svenske kongesønnen hertug Erik. Bryllupet sto riktignok ikke før 10 år senere. Da var bruden 11 år gammel.

Dette er bare tre av tallrike historiske eksempler på ekteskap der den ene eller begge partene var barn etter vår målestokk da de ble giftet bort. I vår tid ville det ikke vært akseptabelt, men det er meningsløst å spørre hva disse historiske fakta har å si for kvinnesynet i dag.

Sånn sett er det langt større grunn til å stille spørsmålstegn ved kvinnesynet i et miljø der man lager dekkoperasjoner for voksne, gifte politikere i 30-årsalderen etter at de har hatt sex med berusede jenter på 15–16 år. Men det er vel en annen debatt.